19:22 | 19.11.2017

Et sterkt budskap, takk til Joakim Lundell og Sophie Elise

Jeg ser på musikkvideoen til sangen Joakim og Sophie Elise har laget (her). Den formidler noe ekstremt viktig, og det vekker så ekstremt vonde følelser i meg. Kampanjen #metoo har tatt helt av, men det er så mye vondt som foregår hver dag - som ikke snakkes om. Ikke skrives om. Ikke blir tatt opp.

Jeg har selv blitt mobbet, spyttet på, spent bein på og lista er lang. Jeg tror det er derfor jeg velger å skrive om dette også, fordi budskapet og temaet er så viktig. Jeg vil takke Joachim og Sophie Elise, som våger å si ifra. Som våger å kjempe for de svake stemmene som ikke har mulighet til å gjøre en forskjell, fordi de står midt oppe i det selv. Mobbing må snakkes om, og det må gjøres endringer som straffer mobberen, ikke offeret.

Emilie, jeg må be om unnskyldning for alt jeg utsatte deg for på ungdomsskolen. Du er skikkelig pen nå og virker som en annen jente, kan vi ha en ny start?

Var meldingen jeg mottok for noen dager siden. Jeg har lest den, men ikke svart. Første setning er grei, og jeg vurderte faktisk å godta unnskyldningen frem til jeg leste linja etterpå. "Du er skikkelig pen nå" hva har det med saken å gjøre egentlig? Flere av guttene som har mobbet meg gjennom tiden har bemerket akkurat dette, og ønsket en ny start. Jeg tror ikke lenger de sier unnskyld fordi de faktisk såret følelsene mine, tråkket på meg og ødela tre år på ungdomsskolen som skulle være tre fine år. Jeg hadde det så ekstremt bra i starten og var sikker på at dette, dette skulle bli de tre årene i livet mitt jeg alltid vil huske som noe bra.

Poenget med dette innlegget er å rope ut at det å mobbe ikke er greit, og har man først vært med på å mobbe skal man be om unnskyldning. Man skal be om unnskyldning for å ha ødelagt selvbilde, selvtilliten og livet til mobbeofferet, og man skal mene det. Man skal genuint mene at man beklager, ikke fordi personen som en gang ble mobbet har blitt vellykket, pen eller en bra person. Så nei, jeg kommer ikke til å godta en unnskyldning basert på at vedkommende mener jeg har blitt pen og er verdt å si unnskyld til. Jeg godtar en unnskyldning og tilgir først når det er realistiske grunner til at vedkommende ber om unnskyldning.

Jeg kan med hånden på hjertet si at ekstremt mange mobbeoffere føler seg skyldige for mobbing, og tenke at de fortjener det. Videre vil det være ekstremt lett å godta en unnskyldning fra de som mobbet, for som sagt; de tror ikke de fortjente bedre. Så til deg som har blitt mobbet, ikke godta en lettvint og småsleip unnskyldning. Nå kan du la mobberne kjempe litt for tilgivelsen din. Kjemper de ikke for tilgivelsen din, er det heller ikke en ekte unnskyldning.


21:58 | 16.11.2017

Den beste tiden på året

Jeg kjører langs vannet, jeg har kjørt en time på en ekstremt kjedelig landevei ? men vannet fanger interessen min. Radioen i bakgrunnen har egentlig bare vært bakgrunnsstøy frem til jeg stopper. Fokuserer på vannet. Jeg har satt på juleradioen, og der sier de at julen er den beste tiden på året. Jeg smiler for meg selv, fordi jeg er helt enig.

Processed with VSCO with hb2 preset

Etterhvert begynner jeg å tenke litt mer på akkurat dette utsagnet, for hvorfor er det sånn at jul skal være den beste tiden på året? Det er faktisk ikke det for alle, dessverre. Det kan være en vond påminnelse om de vi ikke lenger har blant oss, det kan være savnet etter en familie, eller noe man har opplevd som gjør at jula ikke lenger er en god tid hvor man skaper minner og deler gleder med de man er glad i.

Jeg fikk litt vondt i magen av å tenke på akkurat det, for julefeiring og juletiden generelt har så mange forventninger. Det er forventninger at man skal høre på julesanger, bake, rydde og vaske huset, pynte juletre og fylle det opp med gaver, man skal være med familie, spise god julemiddag og listen er lang. Alle har faktisk ikke denne muligheten, så jeg synes ikke vi skal kategorisere jula som den beste tiden på året.


12:44 | 09.11.2017

Alene i ensomheten

Du stryker fingrene dine skånsomt over ryggen min. Etterhvert bruker du neglene, og jeg får gåsehud over alt. Du kysser meg lett på kinnet før du går. Du skal noe annet, og jeg blir etterlatt til meg selv. Jeg ligger i senga og hører på fuglene kvitre, sola er på vei opp og det kan bli en fin dag.

Processed with VSCO with hb1 preset

For et par måneder siden kunne jeg ikke sagt det samme. Jeg ble ekstremt panisk av å være alene, og det å føle på det å faktisk være alene. På en eller annen måte har jeg blitt såpass trygg på meg selv, at jeg kan nyte det å være i eget selskap. Jeg tenner ekstremt mange telys, jeg setter på rolig musikk ? og gjør diverse ting. Jeg rydder, vasker opp og koser meg faktisk med det.

Jeg vet det er mange som føler seg ensomme, og til tider blir jeg fortsatt panisk av det å være alene og måtte klare meg med mitt eget selskap. Likevel er det ekstremt viktig å jobbe med å trives alene, og man klarer ikke det før man aksepterer seg selv. Jeg elsker å være med mennesker og ha noen rundt meg hele tiden fortsatt, men jeg klarer fortsatt å være alene uten å få panikk, bli redd og føle at noen komme.


15:45 | 08.11.2017

- Jeg er ikke rasist, jeg er bare rasebevisst

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Det at det her i det hele tatt er et tema skremmer meg, gjør meg oppriktig trist og ekstremt forbanna. Jeg er ikke bare sint, men jeg er faktisk forbanna. 

Da politiet delte dette innlegget på twitter, ble det fort heftige diskusjoner om hva som kan ha skjedd. Noen la det ut på facebook og lurte på om noen visste noe om det, og det kommentarfeltet var helt forferdelig å gå igjennom. Det var mange som ønsket jenta det beste og håpet hun kom trygt tilbake, men så var det også en spesifikk person som skrev: "ser ikke forskjell på de negerne uansett, alle ser like ut under skjerfa på hodet. Jeg er ikke rasist, bare rasebevisst" og det gjorde så ekstremt vondt å lese. Hun gjemte seg bak det at hun hadde ytringsfrihet, men det finnes veldig tydelige grenser innenfor ytringsfriheten, og dette er en av grensene man ikke trår utenfor.

Jeg har mørke venninner, og lyse venninner. Jeg har aldri tenkt på at de er en spesifikk rase bare på grunn av hudfarge. Det er venninnene mine alle sammen, samme hva slags hudfarge, kultur og opprinnelse de har. Et menneske er ikke en hudfarge, de er et menneske med en hudfarge. Jeg er så ekstremt lei av å lese rassistiske utsagn, og jeg kunne ønske alle stoppet med det. Vi er alle mennesker, med ulike hudfarger. Vi har ulik personlighet også, men vi er jo ikke rasistisk mot en med dårlig personlighet? 

Tenk før dere skriver, værsåsnill. Trå varsomt, og ikke uttal dere rasistisk på noen som helst måte. En ting er hva man tenker, en annen ting er hva man skriver/sier høyt. Så fort det er skrevet vil det alltid være mulig å spore det opp igjen, og det kan slå kraftig tilbake. Ta godt vare på hverandre, vis respekt, hensyn og trå varsomt. Tenk på "vær varsom" plakaten og nettvett. 


19:33 | 07.11.2017

Kunnskap er makt

Da jeg droppet ut av skolen og bestemte meg for å bli privatist følte jeg verden var over. Jeg følte jeg ikke fikk til noen ting, jeg følte meg mislykket og jeg følte jeg ikke fikk til det samme som alle andre. Likevel har jeg lært mer i dag enn det jeg har gjort på gudene vet hvor lenge?? Jeg har sittet og tatt et kurs om autismespekterforstyrrelser og funksjonshemning - og jeg bare elsker det å lære om nye sykdommer, hvordan mennesker fungerer, hjernen og hva man kan gjøre for å tilrettelegge på best mulig måte.

Jeg får ofte kommentarer på hvorfor jeg hele tiden ser på dokumentarer når det finnes så sinnsykt mange bra serier å se på, men det er fordi jeg har innsett at kunnskap er makt. Det er morsomt å lære. Det er morsomt å finne ut nye ting, og det er morsomt å se hvordan jeg gradvis forandrer meg til det bedre utifra hvilken informasjon jeg sitter med.

Det fascinerer meg hva hjernen min er kapabel til, og jeg kommer til å lese mye mer om sykdommer generelt - både fysisk og psykisk. Jeg har funnet ut av hva jeg elsker, og når jeg elsker det jeg lærer om fester det seg mye fortere også.


07:32 | 06.11.2017

Endelig kan jeg dele det

Jeg har ventet år og dager på å kunne dele dette...

Det er november og jeg elsker den måneden her like mye hvert eneste år. Jeg er nesten mer lykkelig i november enn desember, for da er det ikke lenge til jul i det hele tatt. I desember er det liksom så kort tid til jul, også er det et helt år til neste gang. Så ja, jeg har ventet år og dager på å kunne skrive dette innlegget - ti ting som er bra med november!

 

1. Det er ekstremt vakre farger ute, det begynner å bli kaldere og regner hele tiden. Jeg elsker faktisk regn, spesielt på kveldene. Da kan jeg sitte inne og kose meg med serie, telys, store pledd og ullsokker. Det er så magisk! 

2. Det er innafor å være ferdig med julegavene, og jeg gleder meg som en liten unge hvert eneste år. Jeg elsker å gi bort gaver, men er egentlig ikke så veldig glad i få gaver selv. Vet egentlig ikke helt hvorfor?? 

3. Kakao er i skapet mitt igjen. Jeg drikker faktisk aldri kakao andre tider enn november og desember, det er en slags juletradisjon for meg.

Processed with VSCO with a5 preset

4. Jeg får så utrolig mye mer inspirasjon til å leve livet. Jeg har akkurat bestilt konsertbilletter og tur til Praha, jeg har vært ute i skogen og gått en fredfull og beroligende tur, og nå er jeg i gang med rydding og vasking i leiligheten. Jeg setter så mye mer pris på de små tingene rundt meg i november, det er hvert eneste år og det er like rart hver gang.

5. Når jeg spør venninnene mine om vi skal finne på noe får jeg som oftest i svar at de gjerne vil så lenge det ikke koster penger, og det er så deilig at vi alle er like fattige og må bruke kreativiteten når vi skal finne på noe.

6. Jeg får motivasjon til å spare penger for å reise til varmere strøk. Jeg er vel motsatt av norges befolkning som ikke blir værsyk av de mørke vintermånedene her (det er veldig sjeldent iallfall), men er det noe jeg savner ekstremt er det sol og varme likevel. Jeg er så ræva på å spare penger fordi jeg elsker shopping og klær, men hvert år sulter jeg meg nesten for å ha penger til å bestille sydentur.

Processed with VSCO with a5 preset

7. Det er sosialt akseptert å høre på julemusikk. Jeg gleder meg som en liten unge til 1. november hvert år, for da er det full guffe med julesanger i stua.

8. Julekanalen kommer på radioen i bilen og jeg kjører ekstra lange runder for å høre så mye som mulig før jeg er fremme.

9. Det er så ekstremt mye følelser i lufta, føler jeg. Når jeg går og titter i butikkene og møter de som skal kjøpe gaver til nære og kjære, de som tar en kopp kaffe og snakker om juletradisjoner de har, og æhh - juletiden forbinder jeg kun med kjærlighet og samhold

10. November er november, det er snart nytt år og nye muligheter, men samtidig venter vi på den aller siste, og beste måneden.

Processed with VSCO with p5 preset


09:30 | 05.11.2017

Jeg er så lei

De siste månedene har jeg virkelig vært ekstremt lei og skuffet over meg selv. Jeg har ikke gjort noe annet enn å jobbe et par vakter i uka, og resten av tiden har jeg ligget i senga eller på sofaen og sett på serier. Jeg kjenner det er ekstremt vanskelig å dra seg selv på treningssenteret nå etter 2(!!) måneder uten trening, men nå er jeg så utrolig lei av å være i den spiralen jeg er i nå. Jeg har null energi noe som igjen fører til at jeg ligger i senga hele dagen, som igjen fører til at jeg blir sur, grinete og skuffet over meg selv.

Nå skal jeg spise litt frokost og komme meg ned på treningssenteret og kjøre en skikkelig økt, så jeg blir ordentlig sliten. Jeg har prøve i morgen og stresser skikkelig med det, så kanskje trening kan være med på å roe stresset litt. Jeg har iallfall kommet i treningsklærne, og det er vel en god start? 

God søndag!


13:57 | 04.11.2017

Det er i motbakke det går oppover

"Emilie, det er i motbakke det går oppover", sa du allerede da jeg var ganske ung og ikke mestret leksene. Du sa det første gang jeg opplevde kjærlighetssorg. Motgang i vennegjengen. Motgang generelt i livet, og du sa det igjen idag. Jeg har egentlig aldri satt meg ordentlig inn i ordtaket før idag. Jeg tror kanskje jeg blir litt værsyk her jeg sitter sammenkrøpet under dyna, når himmelen er like grå som asfalten utenfor. Jeg har ikke tenkt å la en motbakke stoppe meg fra å gå oppover, så nå skal jeg få kommet i gang her hjemme, rydde, og vaske før jeg kler på meg og går en tur i skogen. Videre skal jeg hjem til mamma og lillebroren min, for nå blir det en stund før jeg ser de begge igjen ♥ 

Jeg har fått helt dilla på gult, så derfor måtte jeg ha den gule regnjakka her. Det er faktisk så lite som skal til som gjør at jeg går ut når det regner bare for å få litt luft - og da er det verdt det altså. Nå skal jeg get my shit together, legge vekk den tankefulle delen av hjernen min, sette på happy musikk og komme meg i gang her. Vi snakkes 

 

// Ems 


08:36 | 03.11.2017

feelings as

De lange, flotte fingrene dine flyr over tangentene på pianoet. Det er morgen, sola skinner og du har laget frokost på senga til meg. Egg med grønnsaker som tilbehør, fordi du vet jeg elsker det på morgenen. Du har kjøpt kaffe på starbucks på andre siden av gata, og jeg smiler lykkelig fordi jeg er verdens heldigste. Du vet jeg elsker piano, og du spiller alltid så fint på morgenen. Idyll vil jeg kalle det. Høstfargene ute er vakrere enn noen gang, og temperaturen nærmer seg minusgrader. Nå er det ikke lenger starbucks på morgenen og frokost på senga. Det eneste pianoet jeg får høre på er gjennom listene på spotify, og frokosten min må jeg lage selv. Det er ikke lenger kaffe fra starbucks, og det å våkne opp i samme rom som deg. 

Processed with VSCO with kk2 preset

Dette innlegget er ikke et depressivt, trist kjærlighetssorg innlegg, men mer et innlegg om hvor viktig det er å sette pris på det man har. Man vet aldri hvor heldig man er og hva man har før man faktisk mister det, og noe kan man ikke alltid få tilbake igjen dessverre. Ikke tenk på meg, jeg har klart å lage meg en ny tradisjon på morgenen. Fargene ute er fortsatt like flotte, sola skinner fortsatt inn på rommet og temperaturen nærmer seg minusgrader nå også. Jeg smiler og ler like mye nå, som det jeg gjorde da. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å dra, det var bare så altfor tidlig.


13:41 | 02.11.2017

Barnet ditt voldtar

Til dere uvitende foreldre.

Vi må snakke sammen, kjære foreldre. Dette er et rop fra en jente på 18. En jente på 18, som er i ungdomsmiljøet og møter på ulike ungdommer hver dag. Jeg er en datter, som møter barnet ditt hver eneste dag. Ja, akkurat barnet ditt. Akkurat barnet ditt som er godt i gang med russeplanlegging for neste russesesong.

Jeg vet du tenker det beste om barnet ditt, spesielt nå når en ny russetid småstarter. Det er festing, planlegging, utestenging. Barnet ditt gjør aldri noe galt, klarer å oppføre seg, er bevisst og ansvarsfull. Der tar du dessverre feil, kjære forelder. Som ungdom vet jeg mye mer enn det dere gjør om hva som foregår. Dette innlegget er ikke rettet mot noen spesifikke, men til deg med ungdom(mer) i hus som er russ i år.

Jeg vil at du snakker med ungdommen din, spesielt om du har russ i hus. Snakk om prevensjon selvom det er noe man bør vite i en alder av 18/19, og minn barnet på viktigheten av dette. Ikke bare for å forhindre graviditet, men også for å forhindre kjønnssykdommer.

Nei er nei. Dette gjelder begge kjønn. Vi er så ekstremt opptatt av å snakke om jenter som blir voldtatt, men det er et like aktuelt tema for gutter. Gutter kan også bli voldtatt, det er bare noe som ikke snakkes så høyt om. Full eller ikke, nei er nei.

- Minn ungdommen på at normal folkeskikk, respekt og omtanke gjelder også i russetiden. Det spiller ingen rolle om du skal være den kuleste i gjengen bare fordi du er russ, det er ikke kult. Du er russ èn gang i livet, gjør tiden like bra for andre - som du ønsker at den skal være for deg selv. Alle ønsker å ha den beste russetiden som mulig, og du er med på å bidra til det for andre.

Processed with VSCO with a5 preset


10:22 | 01.11.2017

Du fortjener ikke å feire jul

Her om dagen la jeg ut en snap av at jeg hørte på julemusikk. Det er tross alt 1.november og jeg er som en liten unge når det kommer til jul. Pynting, musikk, julefilmer, sene kvelder med masse latter og koselig familietid er det beste jeg vet. Ettersom jeg ikke bor hjemme er det ikke ofte vi er  mye sammen som i jula, og jeg nyter hvert eneste sekund av det. 

Men jo, over til poenget. Jeg fikk en snap av en på 25 år, som spurte om jeg var kristen. Jeg svarte pent nei, men at jeg respekterer alle trosretninger likevel. Da tok det ikke lang tid før jeg fikk en leksjon i hvordan jeg utnytter de kristne tradisjoner, og at jeg ikke fortjener å feire jul fordi det er en kristen tradisjon kun for kristne.

Jeg forstår tankegangen, om vi hadde levd i 1810. Ja, jul er en kristen tradisjon. Likevel er jul for alle, kristen eller ikke. Jeg føler jul handler mye mer om det å samle de man er glad i, spise god mat, gi hverandre litt ekstra oppmerksomhet og faktisk ha en kjempefin kveld sammen. Det handler om så mye mer om Jesus, iallfall for meg. Det handler om samhold, omsorg og faktisk det å sette av tid til hverandre. Vise at man ser hverandre, og faktisk skape en koselig kveld med tradisjoner som videreføres fra år til år.

Nei, jeg er ikke kristen - men jeg feirer jul med god samvittighet likevel. God 1 november, folkens! (jeg vet det er jul i desember altså, don´t worry)


10:21 | 31.10.2017

Jeg vil ikke ha deg på festen min idag

I løpet av oppveksten har jeg ofte fått høre den beskjeden om at jeg ikke er bra nok til halloweenfester eller bursdager. Nå når jeg har blitt eldre har jeg også fått høre det samme om store fester hvor alle venninnene mine er invitert, men ikke jeg. Heldigvis har ting endret seg drastisk, for venninnene jeg har nå er utrolig gode på å invitere meg med på alt det morsomme de skal. 

Jeg har vært ekstremt redd for at småsøsknene mine skal oppleve den form for utestengelse, hvor de sitter og ikke har noen å være med, eller at ingen møter opp i bursdagene deres. Heldigvis har småsøsknene mine vært utrolig heldige, og jeg er stolt av de for hvor vakre, omsorgsfulle personer de småtrolla mine har blitt. Lillebroren min skal ha halloweenfest på tirsdag, og der er alle invitert. De blir en stor gjeng, og det gjør meg så utrolig lykkelig. Jeg er så stolt over hvor reflektert og omsorgsfull han er, selvom han bare er 7 år. For han er det helt uaktuelt at noen skal bli holdt utenfor eller ikke invitert, og den vakre broren min tar så godt vare på alle, spesielt på de som kanskje ikke har så mange andre venner.

Poenget med dette innlegget er ikke å skryte småsøsknene mine himmelhøyt ettersom jeg gjør det nok fra før, men jeg vil fremme hvordan normal oppførsel blant voksne mennesker bør være. Skal du la barnet ditt ha en halloweenfest, så inviterer man ikke alle unntatt et par stykker som er litt "så der". Halloween skal være hyggelig, morsomt, koselig og minnerikt for alle, og da mener jeg alle. Dere foreldre med skolebarn i ung alder har faktisk ansvar for å være med å passe på at alle får være med, og blir inkludert. Tenk om det plutselig er ditt barn som sitter og ikke blir invitert med på noe, men ser alle andre ler og har det gøy? Kostymet er kjøpt inn og det har vært månedens høydepunkt, men så får han/hun ikke brukt det likevel, for ingen har invitert på halloweenfest? Det gjør vondt å være den som ikke blir invitert hver eneste gang.

Til dere som er gamle nok til å hoste fester uten foreldres tillatelse, værsåsnill å pass på at det ikke sitter igjen en ensom stakkar som mottar hundre snapper, men som ikke er invitert. Den følelsen er for vond til å beskrives, og jeg har opplevd den mye gjennom oppveksten - det å være tilskuer til festligheter er ikke noe greit. Vis respekt, vær hyggelige og snille mot hverandre - vi får et så ekstremt mye varmere og flottere samfunn og fellesskap hvor alle er inkludert og en del av noe 

♥ God Halloween til store og små,

// xx ems


14:19 | 30.10.2017

Nei jentami, du har ikke angst.

Jeg sitter på bussen på vei hjem fra Oslo, og overhører en jentegjeng som ler og prater om alt mulig. Jeg smiler og blir glad på deres vegne, da de har det kjempefint sammen og snakker om alt de har gjort. Plutselig sier hun ene: "herregud jeg er så redd noen skal ta veska mi om jeg sovner, jeg får skikkelig angst" hvor de andre ler og bekrefter at de også ville fått angst om veska plutselig ble borte på turen hjem, fordi de har macer og dyre lommebøker i veskene sine.

Kjære samfunn, angst er ikke noe man automatisk får fordi man blir stressa, er redd for noe eller nervøs for at noe skal skje. Det er ikke en diagnose man bare får i noen settinger, men en diagnose man ikke har i hverdagen. Jeg er så lei av å høre at "alle" er deprimerte og at "alle" har angst, bare de føler seg triste eller nervøse for noe. Angst er så ekstremt mye mer enn det. Det er hjertebank, svette hender, du kan bli skjelven i hele kroppen, hyperventilere og føle at du skal dø. Det kan være å måtte kaste opp i store folkemengder, bli dårlig i magen. Slutt å bruk diagnoser som en beskrivelse på en følelse, det er med på å normalisere og romantisere psykiske lidelser.


06:17 | 29.10.2017

Ingen ønsker å være vitne til ditt selvmord

Det renner en dråpe nedover vinduet på passasjersiden. Himmelen er grå, og vi passerer de vakre, fargerike trærne bortover veien. Jeg sitter fortapt i min egen verden, og nynner lavt på musikken som står på. Det er som bakgrunnsstøy for meg, ettersom tankene mine tar over totalt. Jeg ser en gammel mann rusle alene, og jeg får et hjerte for den stakkars mannen. Han er gammel, alene og muligens ensom. Jeg får klump i magen, og en tåre i øyekroken. Jeg er liksom litt sånn, at jeg veldig fort får hjerte for de eldre som er alene.

Vi bremser. Bommene til jernbanelinjene går ned. Det fanger interessen min, eller; mannen som sykler på sporene fanger interessen min. Det går så ekstremt fort. Toget er på vei, det tuter. Mannen ser ikke ut til å bry seg så mye om det. Jeg lukker øynene til det hele er over. Jeg er redd.

Heldigvis tar han til fornuft og kommer seg av togskinnene et mikrosekund før toget kjører over området han akkurat hadde vært på. Han sykler videre som ingenting har skjedd. Jeg er ganske skjelven etter hendelsen. Jeg sitter igjen tankefull som før, men med andre tanker. Ønsket han å ta selvmord, men ombestemte seg? Tenkte han seg ikke om? Hadde han så dårlig tid, at han måtte sykle rundt på togskinnene, vel bevisst om at toget var på vei i ekstremt høy hastighet?

Processed with VSCO with hb1 preset

Jeg vet ikke, og jeg tror egentlig ikke jeg har så veldig lyst til å vite heller. Jeg vil ikke være vitne til noen som tar selvmord, og det var jeg redd for at jeg kom til å bli nå. Jeg sier ikke at jeg synes selvmord er en egoistisk handling, men jeg synes det er egoistisk å ta livet sitt på den måten så andre blir straffet. Det var barn til stede, og tenk på togføreren? Passasjerene på toget?


10:24 | 28.10.2017

Jeg stikker av

Endelig er det helg, og lørdag. Jeg har planer hele dagen idag, og det er så utrolig deilig. Jeg har hatt null energi og livsmotivasjon de to siste ukene og føler jeg har ligget i dvale i senga. Har nesten ikke merket forskjell på dag og natt, sett ferdig sikkert tre serier og fått liggesår (ok, det er ikke  ille)

Iallfall, nå sitter jeg på bussen til Oslo! Jeg setter så ekstremt pris på en dag med shopping, mat og Les Misérables med en av de menneskene som betyr mest for meg. Jeg elsker hovedstaden vår, og jeg drømmer meg bort hver eneste gang jeg er der. Jeg føler meg som et nytt og bedre menneske så fort jeg ankommer Oslo, så det skal nok ikke så mye til for at jeg ender opp med å studere der når den tiden kommer.

Jeg sitter som sagt på bussen og har brukt opp nesten alt av 4G for denne mnd (guilty pleasure, jeg har 15gb i mnd), så jeg stakk egentlig bare innom med en liten oppdatering, ha en strålende lørdag alle sammen! 


14:57 | 27.10.2017

moments like this

Formen er ekstremt dårlig, og det ble dessverre ingen prøve på meg idag. Jeg sitter i bilen og nynner til sangen på radioen, samtidig som jeg ser på trærne rundt meg. De er fargerike, vakre og nydelige. Det er litt morsomt egentlig, for alle synes bladene er vakrest rett før de faller. Kanskje det er litt sånn med oss mennesker også? Jeg vet ikke.

Processed with VSCO with a5 preset

Det blir kaldere ute, og det virker litt som mennesker går i hi nå på høsten og vinteren. Jeg derimot, er mer ute enn aldri før. Jeg elsker å kjenne den friske lufta gripe rundt meg, men at de varme klærne varmer meg likevel. Ekornene som sanker nøtter, fuglene som kvitter og rådyrene som løper rundt i skogen. Jeg tror kanskje høsten er favoritt årstiden min, om jeg skal være helt ærlig. Alt er så stille, men likevel ikke. Det å kunne gå i stillhet, alene i skogen når sola såvidt titter over fjellstoppen og varmer meg på øra er noe av det magiske med høsten. Jeg er så heldig som får oppleve de små, magiske øyeblikkene i hverdagen ♥


08:20 | 26.10.2017

Jeg gråter, ustoppelig

Jeg ligger våken nesten hver eneste natt. Jeg tenker over livet, men ikke alltid på en negativ måte. Jeg er samfunnsengasjert, og scroller ofte igjennom avisene på natta for å få med meg det som har skjedd iløpet av dagen. Jeg kommer over en artikkel, og jeg leser den. Jeg leser igjen. Enda en gang. Tårene triller, jeg forstår ikke hvordan ting kan bli så prekært, så ille og hvordan det kan ramme så mange uskyldige mennesker.

Saken jeg snakker om, kan du lese her. Bare ved å åpne artikkelen for å finne frem linken til dere begynner øynene automatisk å renne. Jeg får bokstavelig talt gåsehud på kroppen, og en vond klump innvendig. Jeg forstår ikke hvordan mennesker kan hate hverandre så ekstremt mye, at krig og massedrap er nødvendig. Jeg forstår selvfølgelig at uenigheter lett oppstår og at det ikke bare er å sette seg ved bordet, spille en runde poker også er alle verdensproblemene løst, men det er så ekstremt urettferdig at mennesker, uskyldige mennesker skal rammes av katastrofale handlinger basert på uenigheter. 

(Foto: AFP/ Amer Alhomibany / NTB Scanpix)

 

Dette er Sahar. Hun er 34 dager gammel, og ser ut som dette. Hun døde. Jeg klarer ikke se på bildet uten å gråte, for det gjør så vondt. Det er så ekstremt urettferdig. Her sitter jeg og klager på at telefonen min fra apple er noe dritt fordi den er treg og at jeg ikke har råd til ny, og får kommentaren: "ja, verden er urettferdig altså" - men nei, verden er ikke urettferdig i Norge. Verden er urettferdig i Syria. I alle krigsrammede land. DER er verden urettferdig, ikke her i Norge.

 Kommentarene på facebook florerer, og de er grusomme. Jeg blir så flau over å bo i et av verdens rikeste og tryggeste land, med medmennesker som kommer med groteske uttalelser. Det er mange som ytrer en mening om at det er egoistisk av mennesker som lever i krig å få barn fordi de bare sulter og dør likevel - men hva i alle dager er det for en holdning å ha? Er det ikke heller ekstremt egoistisk å skape opprør, uenigheter og krig som gjør at de krisene her oppstår? Som rammer så ekstremt mange flere mennesker enn de som ønsker å være involvert? Er det ikke egoistisk at mennesker brenner ned hus, dreper uskyldige foreldre foran øynene til barn? Jeg vil så gjerne bidra, men jeg har ingen mulighet. Alle foreldre svarer alltid at de ønsker seg fred på jorda og snille barn til jul, og i år kommer jeg til å svare det samme; jeg ønsker meg fred.


20:28 | 25.10.2017

Når lekser blir et mareritt

Jeg er ikke den første, og garantert ikke den siste som velger å ta opp dette temaet. Nå har jeg sittet lenge på sidelinjen uten å uttrykke meg, men nå er det nok. Det her er helt uforsvarlig, og det gjør vondt å sitte å se på det her.

Leksene på barneskolen. Barn med foreldre som har 07:00-16:00 jobber tilbringer opptil 10 timer på skolen og SFO i løpet av en dag. De blir levert på SFO på morgenen klokka 07, før de blir hentet rundt 16:30 igjen. Dette er gjerne en vanlig hverdag for mange, og de aller, aller fleste barna trives med SFO. SFO er et fristed etter skoletid hvor man kan slippe å tenke på hva 8-2 er, hva "gloves" betyr på norsk, og hvordan trærne får næring. Det er et fristed for barna til å kunne være med venner og venninner, gjøre koselige ting og få ut masse energi. Likevel er dette noe som gjør barna slitne på ettermiddagen, og de skulle gjerne fått ligge på sofaen, se en film og kose seg med foreldre og søsken resten av ettermiddagen og kvelden før leggetid.

Dessverre er det ikke sånn. Etter en 9-10 timers lang skolehverdag, er det hjem til lekser. Mye lekser. Jeg har sett flere på facebook som har skrevet statuser i full frustrasjon, fordi barna sitter med lekser fra 1-2 timer hver eneste dag. Jeg som går på videregående bruker kanskje en time på lekser hver dag, men det er fordi jeg har mange fag og ekstremt mange prøver. Jeg har full forståelse for at lekser er en del av skolen da det er viktig å repetere og gå igjennom fagstoff stritt og stadig, men virkelig - trenger de å ha to sider med leselekse x3, en side matte, en hel side med penskrift og pugge gloser til ukas gloseprøve? Hva med den gutten som ikke helt har forstått matte enda, er ekstremt fornøyd med å ha klart å regne fire mattestykker alene på egenhånd og faktisk fått det til, men blir motløs og fortvila når det er 30 stykker igjen - som er vanskeligere enn de fire han klarte på egenhånd? Eller hun stille jenta bakerst i klasserommet, som alltid ser ned i pulten når det er høytlesning, fordi hun ikke helt har lært å lese alle bokstavene enda? Hvorfor kan vi ikke være fornøyd om hun får til et ord, en setning eller en halv side? Værsåsnill, jeg blir så utrolig lei meg..

Processed with VSCO with hb1 preset

Er det ikke viktig å sikre de små, nydelige barna en god opplevelse av skolehverdagen, og gjøre det til noe positivt? Jeg kan ikke forklare hvor vondt det gjør å sitte å se de små sitte å gråte oppgitt og fortvilt over skolebøkene fordi det er for mye, fordi det er vanskelig og fordi de ikke får det til. Er det ikke viktig at skolen er med på å skape mestringsfølelse hos de små? Det er de små som skal styre landet en dag, og jeg tenker det å skape en positiv opplevelse med å gå på skolen de første årene, er ekstremt mye mer viktig enn å pushe på med lekser allerede fra 1 klasse. Mengden er grotesk, og vi er med på å ødelegge alt av mestringsfølelse og selvtillit hos barn. 

 


16:14 | 25.10.2017

Drikker du ikke alkohol = taper

I løpet av ungdomsårene mine har jeg vært på en del vors, nash og fester. Jeg har også testet utelivet flere ganger både i Norge og utlandet. Første gang jeg drakk var når jeg var 16, og etterhvert ble det oftere og oftere. Jeg har opplevd mye vanskelig i fylla, når jeg virkelig har vært ekstremt full og ute av stand til å gjøre rede for meg. Jeg har festet i 2 år, opplevd mye og føler meg ferdig med fyll. Jeg tar gjerne et glass vin om jeg er ute og spiser, men fyllefester er noe jeg ikke orker.

Jeg blir ofte invitert likevel, og det er ekstremt koselig. Jeg velger å ikke drikke fordi det gjør meg dårlig, jeg mister kontroll og det er noe jeg hater. Likevel får jeg alltid spørsmål om hvorfor jeg ikke drikker, og det holder ikke å svare: "jeg vil ikke". Det skal alltid ligge en god grunn bak, og alle grunner blir ikke akseptert. Med mindre du er sjåfør eller gravid, er det ikke sosialt akseptert å ikke drikke. Jeg er så utrolig lei av å hele tiden forklare hvorfor jeg ikke vil drikke, og finne på teite unnskyldninger som ikke stemmer for å få lov til å være edru på fest uten masse mas.

Believe it or not, jeg er ikke en jente som vil være skikkelig på fylla lenger. Jeg har vært det utallige ganger tidligere, og det er sjeldent en koselig opplevelse. Likevel skjemmes jeg hver gang jeg ikke drikker og er edru, og det skremmer meg hvordan festkulturen rundt oss ungdommer er. Jeg er virkelig ikke et annet menneske enn vanlig selvom jeg drikker, og er jeg ikke velkommen på fester med jentegjengen kun for dette, er det ikke ekte venninner heller. (slapp av, jentegjengen min er fantastisk og respekterer det)

 

Processed with VSCO with hb2 preset
 


10:37 | 18.10.2017

Takk, for at du ikke lot meg kjøre over deg

I dag hadde jeg en ekstrem opplevelse, som virkelig ga meg gåsehud langt nedover kroppen. Det var mørkt, og regnet hølja ned. Jeg så seriøst ingenting annet enn det som var rett foran bilen min, og hadde mer enn nok med å holde meg på veien. Fartsgrensa i det aktuelle området var 60, men jeg kjørte rundt 40. Plutselig går det noen over fotgjengerfeltet, helt svartkledd og mørk. Jeg så ikke vedkommende, og hadde det ikke vært for en syk reaksjonsevne hadde jeg nok kjørt rett over personen.

Noen av dere vil tro dette innlegget er sponset, for hvem skriver om refleks helt frivillig? Jeg gjør det. For når jeg kjørte hjem igjen var det like mørkt, det regna like ille om ikke verre, og jeg var enda mer redd enn tidligere. Det gikk noen over fotgjengerfeltet nå også, men den vakre eldre dama brukte refleks. Ikke bare en, men to refleksvester. Jeg så hun tidlig, og bremset i god tid. Hun hilste med hånden, og prøvde å kjappe seg så godt hun kunne over fotgjengerfeltet. Jeg smilte fra øre til øre, av takknemlighet. Takknemlighet for at mennesker velger å tenke egen, og andres sikkerhet - og faktisk bruker refleks når det er mørkt ute. Mamma har alltid mast på meg om å bruke refleks når jeg skal ut å gå eller sykle på kvelden, men det er ikke før etter jeg fikk billappen jeg virkelig har forstått hvor viktig det faktisk er. Så tusen takk til alle dere som bruker refleks, gjør dere synlige ute og skaper trygghet for oss billister også. Jeg hadde ikke klart å leve med meg selv om jeg kjørte over noen bare fordi de ikke brukte refleks, fordi det er umulig å se. 

Tenk også på dette når dere sender de små, vakre barna deres på vei til skolen nå når høsten og vinteren kommer. I en stressende hverdag kan det være mer enn nok å få barna avgårde med riktig bøker, matpakke og skolesekk på ryggen, men værsåsnill å ta på barna deres refleks. Det er like mørkt på morgenen som det er på natta, det regner, og været er generelt dårlig. Dere ville ikke latt barna deres kjøre bil uten bilbelte? Hvorfor la de gå uten refleks da?


13:52 | 15.10.2017

Du døde i armene mine

Du ligger der i sengen din. Så ekstremt fredfull, men likevel i smerter. Du får smertestillende regelmessig for at du skal ha det best mulig. Jeg ser på deg lenge, der jeg står i dørkarmen. Jeg puster langt ned i magen et par ganger, tørker tåren som renner på kinnet mitt og går inn. Finner frem en stol, og setter meg ned ved siden av sengen din. Jeg tar hånden din, og holder den. Du reagerer ikke, men jeg er likevel sikker på at du vet jeg er der. 

Døden er tøff, og jeg tenker tusen tanker før jeg i det hele tatt sier noe. Jeg stryker deg varmt på kinnet og sier jeg er her. Jeg passer på deg. Her sitter jeg på rommet ditt, når du trekker dine siste åndedrag. Du passerer over til andre siden, og jeg vil ikke slippe hånden din. Du ligger der så fredfullt, du puster ikke lenger, og har endelig fått fred. Jeg tørker tårene, og er takknemlig. Takknemlig som fikk si de siste ordene til deg, holde deg og høre dine siste åndedrag. Takknemlig for minnene vi har sammen, og glad du endelig har funnet freden du så sårt ønsket.

Hadde jeg villet bli rik på penger hadde jeg ikke valgt å jobbe i helsesektoren i det hele tatt. Jeg er rik på noe annet, noe mer vidunderlig og kjært enn penger; nemlig kjærlighet. Jeg lever i en egen kjærlighetsboble i helsesektoren. Kjærlighet til kollegaer. Pasienter. Pårørende. Kollegaer. Jeg skaper gode minner. Tar med meg ekstremt mye god lærdom. Jeg skaper nye bekjentskap, knytter bånd. Jeg får være med på å gjøre dagene til både pårørende og pasienter litt bedre.

Vet du hva? Det er mye viktigere for meg enn penger, og det vil det alltid være. Jeg er lykkelig i jobben min, jeg setter pris på å få lov til å jobbe med det jeg elsker mest i hele verden. 

 


14:01 | 13.10.2017

Skolene lar mobbing foregå, og straffer offeret istede


Skolehverdagen er en rutine for mange av oss. 1 klasse på barneskolen, til 3 klasse på videregående. Poenget er, ekstremt mange timer, dager og år av livene våre går bort i skole. 

Du sitter spent og venter første skoledag. Det er snart din tur til å bli ropt opp, for å gå frem, hilse på læreren din og bli en del av klassemiljøet. Du har ordnet deg litt ekstra akkurat denne dagen, fordi du vil gi de andre i klassen et godt førsteinntrykk. Du kjenner ingen, og er både glad og spent fordi du endelig skal få en ny start med blanke ark.

Når dere kommer i klasserommet har dere bli-kjent leker, og det virker veldig bra. Bare etter et par dager går dere igjennom reglementet for skolen, og punktet mobbing blir tatt opp - akkurat som på alle andre skoler denne dagen. Skolen kjemper for at alle elever skal ha en mobbefri skolehverdag, og viktigheten av inkludering og hvordan man behandler hverandre blir understreket. Kjenner du deg igjen? Alle kjenner seg igjen.

Likevel er ikke dette virkeligheten, dessverre. Alle skoler sier de kjemper for en mobbefri skolehverdag for elevene sine, men skolesystemet feiler på så ekstremt mange måter.  

Mobbing er dessverre en vanlig del av skolehverdagen til mange av oss. Om skolene har et så ekstremt stort fokus på å ha en mobbefri skolehverdag for alle, hvorfor er det da så ekstremt mange som blir mobbet? Som hver eneste dag sitter med klump i magen for hva som vil møte de? Som spyr av redsel før skolen? Som skulker, får udokumentert fravær og mister karakterer i fag de trenger for å komme videre? 

Skolesystemet svikter. Hver eneste dag. Jeg er selv vitne til dette, da en av mine nærmeste står i dette akkurat nå. Skolen har alltid fokus på hva mobbeofferet kan gjøre for å endre situasjonen, ikke på mobberen. Det resulterer ofte i at mobbeofferet velger å bytte skole, men er dette rettferdig? Hvorfor skal et offer måtte flytte på seg for å ikke bli utsatt for noe skolene skal ta ansvar for? Hvorfor er det ikke da mobberen som skal straffes, flyttes og jobbes med? Skolene er for dårlig til å ta mobbing på alvor. Det er alltid offeret for mobbing som må på samtaler med f.eks helsesøster, og vil da fort føle seg verre. Tanker som: «hva gjør jeg galt? Hva har jeg gjort feil for å fortjene dette? Hva er det som er annerledes med meg, siden jeg blir mobba?» dukker veldig ofte opp hos offeret. Jeg har selv vært et offer for grov mobbing, og tenkte akkurat disse tankene selv. Jeg har opplevd at skolen ikke tar meg seriøst, ikke oppretter enkeltvedtak for meg, og lar mobbinga gå så langt at jeg blir syk, før det faktisk blir tatt på alvor. Kjære skoler, da er det allerede for sent. Dere må virkelig åpne øynene deres, se dere rundt og faktisk jobbe for en mobbefri skolehverdag for alle. Handling fremfor ord er nøkkelen her. Dere kan bruke utallige timer på å gå igjennom alt dere står for og jobber for innenfor dette temaet, men ingenting blir gjort før dere handler. Setter ned foten. Hører på elevene deres. Tar elevene deres på alvor. 

Processed with VSCO with hb1 preset


01:27 | 06.10.2017

Det å være kronisk syk er ikke ille, ta deg sammen

Det å være kronisk syk er en kamp hver bidige dag. En kamp man alltid må kjempe for seg selv, men en kamp det kun er du - og muligens dine nærmeste som ser. Det å kjempe for å komme seg opp av senga hver morgen, og det å kjempe skjulte kamper med seg selv hver bidige dag er ekstremt omfattende. Det blir ikke noe mindre omfattende av et samfunn som ikke forstår, dømmende mennesker og lite informasjon rundt de aktuelle kroniske sykdommene.

Jeg har selv en kronisk sykdom som fører med seg mye bivirkninger. Smerter. Utmattelse. Jeg blir verre av stress, kan ligge rett ut i flere dager uten å komme meg opp og ut av senga. Det finnes dager hvor jeg ikke klarer å stå opp og dusje, få i meg mat eller gjøre ting jeg vil. Jeg må ekstremt ofte si nei til ting jeg ønsker å være med på, og det er ufattelig sårt og trist. Jeg velger å dele dette med dere, og skrive dette innlegget for å skape en litt større forståelse for det å ha en "usynlig sykdom". Jeg kan love deg med hånden på hjertet, at du aldri vil føle på den smerten kronisk syke føler når de må si nei til noe. Klumpen i magen, pulsen som øker og den dårlige samvittigheten som sniker seg på er ubeskrivelig.

Likevel kjære samfunn, så gjør dere det ikke lettere ved å dømme. Forenkle kroniske sykdommer, be mennesker ta seg sammen. For vet du hva? De fleste kronisk syke gjør sitt beste. Eller, de gjør bedre enn sitt beste. De presser seg til maxpunkt og enda lenger, bare for å møte kravene samfunnet stiller. For det er jo ikke så ille, er det vel? Den ene dagen klarer du å gjøre noe, det er jo bare å ta seg sammen - er det ikke? Nei, det er det ikke.

Så kjære deg som kjenner en som er kronisk syk, ta hensyn, vis respekt og omsorg. Til du som er kronisk syk; jeg heier på deg. Du er sterk, og vi har alle dager som er verre, og bedre enn andre. Ta hensyn til deg selv, lytt til kroppen og det du trenger. Ekte venner og familie er der for deg uansett, og de andre som ikke forstår er mennesker du ikke har bruk for.



Et uredigert bilde, uten sminke på en av mine tøffe dager. Jeg orker ikke romantisere livet mitt, så here you go.


22:27 | 30.09.2017

Den ensomheten man ikke snakker om.

Jeg er ikke lege. Psykiater. Psykolog. Jeg leser ikke forskning, kan ikke så ekstremt mye om psykologi eller følelser, annet enn det jeg har erfart selv. Likevel har jeg mange tanker om de ulike temaene. Jeg tror det finnes to ulike typer å være ensom på, og dette er temaer det ikke snakkes om. Jeg velger å skrive om det. Snakke om det. Rope det ut. Skrike det ut i verden, så det kanskje blir litt mer greit å si ordene "jeg er faktisk ensom".

Som jeg skrev, jeg tror det finnes to typer å være ensom på. De er smertefulle begge to, men på to vidt forskjellige måter. Jeg skal snakke om den ensomheten jeg ofte føler på, og synes er tøffest. Jeg har en haug av venninner, og de er virkelig gull verdt. De stiller opp døgnet rundt, kommer løpende om jeg trenger de, og er bare helt magisk på hver sin måte. Det er sjeldent jeg tør å skrive ordene "jeg er faktisk veldig ensom jeg, dere", fordi jeg føler det er så feil. Det blir feil på så ekstremt mange måter, når jeg har så mange vakre, gode mennesker rundt meg. Jeg har også fått tilbakemeldinger om: "jamen Emilie, du er jo med noen hele tiden, og snakker så positivt om alle venninnene dine hele tiden" og ja, jeg er ofte med venninnene mine og snakker positivt om de både når de er tilstede, men også når de ikke er i nærheten.

Jeg tror mange tenker at det å ha venner og familie rundt seg er det som skal til for å ikke føle seg ensom, for hvordan kan man føle seg ensom i en jentegjeng, eller med familie samlet rundt seg? Det er nettopp det jeg synes er verst, og tror er det vondeste å føle på i forbindelse med ensomhet. Jeg kan le så jeg får vondt i magen med alle jeg har rundt meg, men likevel er det et slags tomrom. Noe jeg savner. Jeg kan sitte med tårene trillende på natta og være redd, alene og føle jeg er den eneste som er ensom i verden, for alle andre smiler og ler hele tiden - så de må jo være lykkelige. (nei Emilie, de må ikke det)

Ensomhet kommer ikke med noen oppskrift, eller kriterier før det er en grei følelse å føle på. Jeg tror det å føle seg ensom med mange rundt seg er tøffere enn å føle seg ensom alene, for når man er alene vet man på en måte hvorfor man føler seg ensom også. Jeg vet ikke hva jeg mangler. Hvorfor jeg føler på ensomheten. Jeg ønsker meg nye bekjentskap og venninner, for å utvide vennekretsen min. Jeg ønsker å møte nye mennesker med nye standpunkt, erfaringer og måter å være på. Jeg trenger å utvide vennekretsen min for å lære om meg selv. Bli en bedre versjon av meg selv. Rop ut om du er en som kan le med meg til du får vondt i magen, og dele en skulder å gråte på. Lytte. Lære. Snakke. Leve livet.

 Jeg er ensom, og vet ikke hvorfor.


09:56 | 30.09.2017

Til alle ansatte i helsesektoren.

Processed with VSCO with c1 presetGjør en bedre jobb i møte med pasienter, kjære helsepersonell.

Gjennom de 18 årene jeg har levd, har jeg opplevd utrolig mye. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har vært på legevakten med brudd i fingre, hjernerystelser, sårskader, brudd i ryggen, nakkekrager og lista er lang. Jeg har også vært ekstremt heldig som har venninner i livet mitt som stoler nok på meg til å ringe når de sliter, og når de trenger noen å ha med på legevakta for å sy etter selvskading.

 

Det innlegget her er til helsepersonell på legevakta, som virkelig aldri skulle valgt jobben som lege. Det er ikke så lenge siden jeg var med en av venninnene mine på legevakta for å sy noen sting etter en tøff natt, hvor tankene dessverre tok overhånd. Det tok tid å overbevise det vakre mennesket ved siden av meg som satt oppløst i tårer og angst, at vi måtte en tur til legevakta for å sy sårene hun hadde utført på seg selv. Etter mye om og men sitter vi på legevakta, og det er vår tur. Jeg blir med inn, og uttalelser fra legen gir meg gåsehud på ryggen.

 

Den vakre, tapre jenta mi ligger på benken. Sårbar, sliten og alene. Tankefull, smerte innvendig og utvendig. Legen setter bedøvelsessprøyta, og hun rykker til da det gjør vondt. Så kommer legen med uttalelsen som ryster meg kraftig; ?når du klarer å kutte så dypt får du tåle det her også, du har forårsaket det her selv? Hadde en pasient kommet inn med en finger som er delt i to og dratt til seg fingeren når bedøvelsessprøyta ble satt, ville vedkommende garantert fått beskjed om at dette går fint og at det går fort over, hvorfor fortjener ikke de såre sjelene det samme? Om ikke enda mer?

 

Jeg har også vært vitne til flere uttalelser gjennom tiden, som at samfunnet ser ned på selvskadere, man blir betegnet som svak med arr fra selvskading, og at det er stygt.

 

Hva slags holdninger er det å ha til pasienten sin, som dessverre sliter så mye og må ty til selvskading fordi bragden er for tung til å bære alene? Jeg blir trist, lei meg, oppgitt og frustrert over hvordan enkelte leger møter pasientene sine. Som lege er jobben basert på kontakt med sårbare, utsatte mennesker i ulike situasjoner ? og man skal møte alle med respekt, omsorg og velge ordene sine med omhu. Om du er lege, sykepleier eller ansatt i helsetjenesten og opplever selvskading ? værsåsnill, trå varsomt og vis respekt. Gjør det til et så trygt og rolig møte med dere som mulig. Skap trygghet, vis omsorg og forståelse. Plutselig er det dattera di som ligger på benken med kutt etter selvskading, tenk gjennom det både en og to ganger før du går på jobb neste gang.

 


17:15 | 28.09.2017

Tenk om jeg dreper barnet ditt..?

I dag hadde jeg en avtale i byen klokka 10. Det tar ca 20 min å kjøre, og når jeg kjørte på vei nedover så jeg flere politibiler som samlet seg, og begynte å forberede en storkontroll. Jeg kjørte i motsatt kjøreretning, men visste at de kom til å stå der når jeg skulle hjem.

 På vei hjem og til jeg ankom kontrollen kom jeg til 15 biler som blinket på meg, før jeg sluttet å telle.

 

Jeg forstår tankegangen bak det å blinke med lysene for å gi en liten ?heads up, det er kontroll borti gata?, men om dere tenker på konsekvensene av å gjøre det kan de være fatale. Hva om jeg er den alkoholikeren på vei hjem, som fortsatt har promille og ikke klarer å fokusere på veien? Eller hun som tekster og er uoppmerksom litt for lenge, og kjører over barnet ditt på vei hjem fra skolen? Om du visste at jeg var rusa, påvirket av alkohol, eller ekstremt uoppmerksom fordi jeg så på telefonen ville du ikke blinket på meg. Da hadde du krysset fingrene for at jeg ble stoppet. Tatt. Mistet førerkortet eller fått en kraftig bot så jeg lærte. For det er viktig å beskytte dine egne, passe på at de er trygge enten de går hjem fra endt skoledag i 3klasse, mannen din sykler hjem fra jobb eller mammaen din kjører på E6.

 

Jeg skal ikke fortsette nå, for jeg tror dere skjønner hvor jeg vil med dette innlegget. Husk at politiet har kontroll for vår egen sikkerhet, ikke for å straffe flest mulig som glemte å bruke blinklys en gang rundt neste sving. De er der for å sikre trafikken, passe på at regler blir fulgt og at det skal være trygt for mennesker i alle aldre og ferdes i trafikken. Værsåsnill, slutt å blink på meg ? og alle andre som ferdes i trafikken. Vi trenger at politiet tar de som er med på å skape utrygghet og ulykker i trafikken.

 

Processed with VSCOcam with f2 preset


hits