emiliealexandras - Design by Julie Viktoria
Design by Julie Viktoria Design by Julie Viktoria

Kjære deg, du på 15 år.

Kjære deg. Du på 15 år, som er så usikker. Redd. Føler verden raser sammen. Ja, dette innlegget er til deg. 

Akkurat nå kan det hende verden raser sammen foran øynene på deg. Du bærer muligens på tøffe opplevelser, og dype hemmeligheter. Du føler ikke at det finnes noen å snakke med, og foreldrene dine forstår deg ikke. De kjefter, har høye krav til deg og gir deg høyere press enn du føler du takler akkurat nå. Du vet ikke hva du skal gjøre, hva som er det rette og gjøre - og føler du lever i et mareritt. Jeg har selv vært der, og kan til tider være der enda. Likevel kan jeg si, med hånden på hjertet at om en liten stund vil det bli bedre. Det vil ordne seg, selvom det ser helt håpløst ut nå. 

Jeg vil ikke gjøre dette innlegget til noe negativt, så jeg vil be deg kjære 15 åring, tillat deg selv å leve det livet du vil ha. Tillat deg selv å feile, uten å bli skuffet over deg selv. De mest vellykkede menneskene som finnes, er de menneskene som har våget å feile uten å gi opp. Du vil komme deg igjennom det du opplever, og du vil komme ut av det enda sterkere enn du er akkurat nå. Ta vare på de menneskene rundt deg, som betyr noe for deg. De menneskene som alltid stiller opp, som får deg til å smile. Som får deg til å le så det gjør vondt i magen. Ta vare på de minnene du smiler av. Legg vekk tankene på alt som er vondt. Smil litt ekstra, le litt høyere, ha mindre bekymringer og ta ting litt som det kommer. Det er faktisk ikke så utrolig viktig å ha hele livet planlagt når du bare er i startsfasen i livet, for du har så utrolig mange år på å planlegge, oppleve og lære. Det vil gå bra, uansett hvordan ting er akkurat nå.



Viktigst av alt, tillat deg selv å leve som du vil. Ikke lev det livet andre forteller deg at du skal leve, vær deg selv - du er bra nok. ♥

 



 



 



Du ødelegger barnet ditt.

Sommeren er en utrolig fin og god årstid. Sene kvelder, mye latter og hygge. Likevel er det ikke alltid hyggelig for alle, spesielt barn som er med foreldre på sene sommerkvelder som består av mye alkohol og festligheter. Jeg var ute og gikk på brygga her om dagen. Solnedgangen var ekstremt vakker, himmelen var i alle mulige rosatoner, og varmen var perfekt. Klokka var rundt 23:00, og jeg gikk forbi et bord hvor jeg tydelig så at barnet som satt med brisende voksne var ukomfortabel og redd. Barnet møtte blikket mitt, og de øynene kan ikke beskrives. Jeg så tydelig at barnet var redd, og lei seg. Tårene trillet stille nedover kinnet hennes, men ingen merket det. Jeg merket det. Jeg møtte blikket hennes, smilte varmt til henne og prøvde å skape en liten trygghet for henne der og da. Jeg gikk nærmere, hvisket til henne at det går bra og at ingenting farlig vil skje, og hun virket mye roligere og tryggere av den lille kommentaren i øret.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å fremstille meg selv som et bra menneske, men for å få frem poenget at barn og alkohol ikke er en god kombinasjon. Man vet aldri hvordan barn vil reagere på voksne som drikker alkohol, og når man har fått i seg litt er man for opptatt med å ha det morsomt, så man får det ikke med seg likevel. Værsåsnill, tenk på dette når dere er ute en varm sommerdag. Et barn har ingenting å gjøre med voksne mennesker som drikker seg fulle. De får ikke oppmerksomheten de trenger, heller ikke omsorg og kjærlighet. Mange vil føle seg avvist, og også redde fordi de voksne endrer seg til noe barnet ikke kjenner igjen. Ta hensyn, vis omsorg, kjærlighet og respekt for barna - ikke drikk masse med barn tilstede. ♥

 

Processed with VSCO with hb2 preset
 



Når du vil få slutt på det vonde

Noen dager er tøffere enn andre, og akkurat idag har jeg en dårlig dag. Jeg har det bra altså, men det er menneskelig å ha dager som ikke er helt tipp topp. Jeg har flere ganger fått spørsmål om hva jeg gjør på de tøffe dagene for å føle meg litt bedre, og jeg tenkte å dele noen tips med dere som funker bra for meg.

 

  • Prioriter deg selv. Ta en god, varm dusj og stell ordentlig med deg selv. Shave overalt, vask håret, skrubb kroppen, smør deg med krem og føl deg fantastisk.
  • Skift på senga. Av en eller annen grunn må jeg alltid gjøre dette før jeg tar en ?self care dusj?, for det finnes ingenting som er bedre enn å være nyshava og ligge i nytt sengetøy.
  • Se en skikkelig dårlig chic-film. Jeg ser alltid på filmer jeg kan le meg ihjel av, da føler jeg meg alltid litt bedre. Jeg er egentlig veldig enten eller, jeg ser enten noe jeg ler meg ihjel av, eller noe jeg gråter meg ihjel av.
  • Ring en venninne og bare prat. Jeg ringer alltid en venninne og bare snakker, i timesvis. Vi kan være stille lenge, men det føles så godt å ha noen der.
  • Lag en god ?krok?, ta med en kopp te og les en bok. Jeg blir så ekstremt rolig av dette, og har min egen krok ved vinduet hvor jeg både kan tenne lys, og samtidig følge med ute på alt som skjer.

                    



 



Du er taper som ikke drikker alkohol.

I løpet av ungdomsårene mine har jeg vært på en del vors, nash og fester. Jeg har også testet utelivet flere ganger både i Norge og utlandet. Første gang jeg drakk var når jeg var 16, og etterhvert ble det oftere og oftere. Jeg har opplevd mye vanskelig i fylla, når jeg virkelig har vært ekstremt full og ute av stand til å gjøre rede for meg. Jeg har festet i 2 år, opplevd mye og føler meg ferdig med fyll. Jeg tar gjerne et glass vin om jeg er ute og spiser, men fyllefester er noe jeg ikke orker.

Jeg blir ofte invitert likevel, og det er ekstremt koselig. Jeg velger å ikke drikke fordi det gjør meg dårlig, jeg mister kontroll og det er noe jeg hater. Likevel får jeg alltid spørsmål om hvorfor jeg ikke drikker, og det holder ikke å svare: "jeg vil ikke". Det skal alltid ligge en god grunn bak, og alle grunner blir ikke akseptert. Med mindre du er sjåfør eller gravid, er det ikke sosialt akseptert å ikke drikke. Jeg er så utrolig lei av å hele tiden forklare hvorfor jeg ikke vil drikke, og finne på teite unnskyldninger som ikke stemmer for å få lov til å være edru på fest uten masse mas.

Believe it or not, jeg er ikke en jente som vil være skikkelig på fylla lenger. Jeg har vært det utallige ganger tidligere, og det er sjeldent en koselig opplevelse. Likevel skjemmes jeg hver gang jeg ikke drikker og er edru, og det skremmer meg hvordan festkulturen rundt oss ungdommer er. Jeg er virkelig ikke et annet menneske enn vanlig selvom jeg drikker, og er jeg ikke velkommen på fester med jentegjengen kun for dette, er det ikke ekte venninner heller. (slapp av, jentegjengen min er fantastisk og respekterer det)

 

Processed with VSCO with hb2 preset

 



Du er ikke verdt noe uten merkeklær

Processed with VSCO with a5 preset

 Helt siden jeg gikk på barneskolen følte jeg et press. Et press om å ikke passe inn noe steder, på noen som helst måte. Jeg var ikke pen nok, morsom nok eller hadde ikke de dyreste og fineste merkeklærne. Nå sitter jeg her i 2017, har en haug av merkeklær og to pakker på posten jeg ikke har orket å hente enda, fordi jeg vet så utrolig godt at det er merkeklærne jeg bestilte forrige uke. Jeg lever ikke med noe press lenger. Jeg har gode venninner, en god familie og masse gode mennesker rundt meg. Jeg har mennesker rundt meg som aksepterer meg for den jeg er, og ikke fordi jeg har dyre klær, min egen leilighet eller mulighet til å faktisk bruke penger på diverse ting. Likevel har jeg skapt et enormt press på meg selv, om akkurat dette med merkeklær. Jeg føler meg så utrolig dum når jeg sitter og skriver dette innlegget, for innerst inne er dette en tilståelse på hvor usikker jeg er på meg selv. 

Det å sitte her å klage over fortiden min og at jeg ikke passet inn fordi jeg ikke hadde de dyreste klærne på barneskolen gjør meg så utrolig flau, når barna i Afrika sulter, krigene i Syria blir verre, flere og flere terrorhandlinger foregår rundt om i verden og you name it. Likevel er bloggen min som en slags dagbok, og for meg er det viktig å kunne komme ut med følelsene jeg sitter inne med. Presset jeg gir meg selv rundt merkeklær og det å se bra ut er enormt, og helt unødvendig. Jeg må jobbe med å ikke sløse penger, ikke bruke masse unødvendig kroner på merkeklær og sette penger på sparekontoen hver måned. Dette kan vel kanskje kalles noen harmløse, men ufattelig vanskelige nyttårsforsett.

Jeg må legge vekk presset om merkeklær, for jeg vet at de jeg har rundt meg er der for meg samme om jeg lever i joggebukse eller merkeklær fra topp til tå. Jeg vet de er der for meg samme hvor jeg velger å bo om noen år, hvor mye penger jeg har på kontoen eller hvor mye jeg velger å bruke på ulike ting. Jeg vet de er der når jeg driter på draget og ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg eller hvordan jeg skal rette opp i problemene mine, og jeg vet de er der når jeg lykkes og alt går rette veien for meg.

Jeg er mer enn merkeklær, penger og mitt eget sted å bo. Jeg er Emilie-Alexandra med egne tanker, følelser og meninger. Jeg er et menneske som gjør alt jeg kan for å lykkes, holde vonde følelser unna og være mest mulig tilfredsstilt med måten jeg lever på. Jeg er kun et menneske, og må lære meg å akseptere nettopp det. Penger og klær kan aldri definere noen like mye som tanker og følelser. 

 

 



Du blir feit om du spiser

Da jeg gikk på ungdomsskolen utviklet jeg spiseforstyrrelser. Jeg fikk veldig ofte kommentarer på hvor overvektig jeg var, og hvor fort jeg ville gå ned i vekt om jeg sluttet å spise. Fire måltid ble til tre, tre til to, og to ble fort til ingen. Jeg trente minst to timer om dagen, og raste ned i vekt.

Nå skal jeg fortelle noe om dette utsagnet. Ja, man går ned i vekt av å ikke spise og trene masse. Det skjønner alle, fordi du går i underskudd av kalorier hele tiden. Det mange ikke tenker på, er alle de negative konsekvensene som følger med. Du mister masse muskelmasse, kroppen begynner å spare på alt den får, du ødelegger forbrenningen, og videre vil det gå utover viktige organer du trenger for å overleve. I verste fall kan det føre til hjertesvikt, eller at hjertet tilslutt gir opp. Det er så ekstremt farlig å komme med sånne uttalelser, det kan virkelig ødelegge liv.

Forholdet mitt til mat blir aldri det samme igjen, og det er noe jeg sliter med hver eneste dag. Jeg hører ofte kommentarene i hodet, og kan få tilbakefall. Jeg blir sliten, gretten og ekstremt utmatta av å ha så stort fokus på mat. Poenget mitt er; du blir ikke tynn og "goals" av å ikke spise mat. (Slapp av, jeg sier ikke at anorektikere ikke er fine). Du ødelegger kroppen din. Gå heller ned på en sunn og god måte, med rett kosthold og aktivitet!

Processed with VSCO with a5 preset

 



Barnevernet er usmakelig, de gjør ikke jobben sin.

Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg har lest negativ kritikk om barnevernet. Det er mange som tør å påstå at barnevern bare tar barn fra familier uten grunn, at de gjør det for å ødelegge familier og for å skape utrygghet blant barn. Jeg skal ikke ta for meg en spesifikk sak nå, men mer generelt.

 

Jeg vet mye om barnevernet, både på godt og vondt. De som jobber i barnevernet (også kalt barnevernspedagoger) er mennesker akkurat som deg og meg. De kan gjøre feil, akkurat som deg og meg. Feilene de gjør kan koste mer enn feil søppelmenn gjør, men likevel er det menneskelig å gjøre feil. Det å uttale seg om barnevernssaker man leser om i avisene er ekstremt skummelt, og det er egentlig veldig overraskende at noen tør å komme med bastante og kritiske kommentarer som går på en enkelt sak. Barnevernet har taushetsplikt og har ingen mulighet til å uttale seg om den aktuelle saken og eventuelt forsvare seg, men det er veldig lett å gå til avisa og klage på valg barnevernet tar så fort man er uenig.

 

Jeg har selv flere venninner som er under barnevernet, og jeg har selv vært under barnevernet. Alle tror at man må lide under omsorgssvikt for å være under barnevernet, men dette stemmer på ingen måte. Barnevernet kan bistå i å skape bedre forhold mellom deg og familie, de kan bidra økonomisk om det er nødvendig, og i de aller verste sakene kan de sette barn i fosterhjem fordi det er det beste for barnet. Barnevernet kjemper alltid for barnets beste, og dette er viktig å huske.

 

Processed with VSCO with a5 preset

 



Det å være kasteball i et system hvor ingen samarbeider

Dette blogginnlegget vil eksponere mye av meg selv og mitt privatliv. Likevel velger jeg å dele, og håpe at tilbakemeldingene blir positive. Dette er et ekstremt viktig tema, og jeg nekter å sitte inne med tanker og meninger rundt dette. Jeg har selv kjent på kroppen hvordan det er å være kasteball i systemet.

Her i Norge er vi ekstremt heldige som har en velferdsstat som for det meste fungerer. Jeg vil kalle dette et I-landsproblem, men likevel et viktig problem. Det å være syk i en god og velutviklet velferdsstat som Norge bør være ?drømmen?. Sammenligner vi USA med Norge er det mye bedre å bli syk her, i forhold til USA. Poenget med dette innlegget er ikke å klage over velferdsstaten i seg selv, men hvordan man blir håndtert som pasient.

 

Jeg har valgt å fokusere på det å være pasient som psykisk syk, da det er det jeg har opplevd hvor jeg føler jeg sitter igjen som en kasteball i et system hvor ingen samarbeider. Det å være psykisk syk er fortsatt tabu, og noe man ikke snakker høyt om. Blir man henvist til BUP er det noe man helst holder hemmelig, og vil at minst mennesker skal vite. Etter noen samtaler med en psykolog eller psykiater, vil du med stor sannsynlighet få tilbud om antidepressiva ? også kalt lykkepiller. Jeg vil tørre å påstå at mange leger skriver resept på antidepressiva altfor fort, noe som fører til økning i prosentandelen blant unge mennesker som går på disse type medikamenter. Etter en stund vil du muligens få beskjed om at psykologen du går til er sykemeldt, eller ikke har mulighet til å hjelpe deg med problematikken du sliter med. Du vil bli videreført til et annet sted, med ansatte som har annen kompetanse og mulig kan hjelpe deg. Dette nye mennesket som sitter foran deg og muligens har kompetanse til å hjelpe deg, vil få deg til å fortelle de samme tingene som du gjorde første gang.

 

Jeg skal ikke gå mer detaljert inn i dette temaet nå, men dere skjønner poenget mitt. Hvorfor er det så vanskelig å samarbeide for ulike distanser, eller finne rett sted for ungdommen på første forsøk? Hvorfor er det greit å sende ungdommer rundt til ulike steder, bli kjent med nye mennesker, få tillit til mennesket man velger å åpne seg for, for så å bli sendt videre?

 

Det er også viktig å styrke hjelpemidlene i skolehverdagen. Helsesøster tilgjengelig hver dag bør være minste krav, samt noen som er flinke innenfor psykiatri-feltet. Jeg tror dette er kjempeviktig og avgjørende for å få ned prosentandelen av psykisk syke ungdommer. Styrker man tilbudet man får på skolene (spesielt ungdomsskole og videregående) tror jeg dette kan ha en forebyggende effekt. Det å ha noen som kan være tilstede på skolen, har taushetsplikt og kompetanse er veldig viktig. Det å ikke måtte bytte behandler hele tiden kan også være med på å få ned prosentandelen.

 

Processed with VSCO with a5 preset


 



Du som selvskader er ikke verdt noe.

Til tider kan jeg sitte i byen, ute på brygga i sola. Hadde jeg hatt mulighet kunne jeg gjerne brukt mange timer. Bare meg, tankene mine, og menneskene som går forbi. Det jeg elsker ved å sitte der i mine egne tanker, er at jeg kan studere andre mennesker. Beundre. Titte. Få inspirasjon. Smile av de eldre som slår av en prat. Høres det ikke idyllisk ut?  Det er det, men ikke idag.

En vakker jente går forbi meg. Jeg studerer henne, fordi hun er vakker. Hun fascinerer meg der hun går nedover brygga alene. Jeg ser at både bein og armer er fulle av arr etter selvskading, og jeg beundrer henne for å gå i det hun ønsker uten å være flau. Hvert arr viser en kamp hun har kjempet mot seg selv, og vunnet. Jeg kjenner en stolthetsfølelse over denne vakre jenta selvom jeg ikke kjenner henne. Det som skjer etterpå gjør vondt langt inn i ryggmargen. En guttegjeng slenger kommentarer etter henne, om arrene hennes. "Du som selvskader er ikke verdt noe", "hvordan tør du å gå sånn med de arrene der?", "ingen vil ha deg" og lista over hva som ble sagt er lang. Jeg reagerte kraftig, men var for langt unna til å gjøre noe før de hadde passert hverandre og gått hver sin vei. Jeg ble sjokkert, nærmere lammet av sjokk. Jeg er ikke flau over mennesker som selvskader, har selvskadet eller har arr på kroppen etter selvskading. Jeg er ikke flau over å dele by, brygge eller gate med disse unike, vakre sjelene. Jeg er derimot flau over å dele samme by, brygge, gate og være i samme miljø som disse menneskene. Hvor er oppdragelsen, hvor har foreldrene deres sviktet? Jeg klarer egentlig ikke uttrykke meg på en god måte rundt dette temaet da jeg blir ekstremt lei meg.

Kjære selvskadere, dere er ekstremt unike og vakre som dere er. Aldri la noen få si noe annet. Gå i hva dere vil, vis dere frem for akkurat de dere er. Dere har vunnet kamper mot dere selv ingen kan forestille seg.

 

Processed with VSCO with hb2 preset

 



Psykisk utviklingshemmede er ikke verdt det samme som meg.

Hvorfor kaller vi de med nedsatt funksjonsevne, som f.eks de med downssyndrom søte, men vi legger ikke merke til den vakre jenta på 18 år, som haster forbi og har kjempedårlig tid?

 

Den siste tiden har jeg brukt til å tenke mye over dette temaet, for jeg har selv kalt de med nedsatt funksjonsevne for søte. Er det egentlig riktig? Nei, det er det egentlig ikke. Til tider tenker jeg at vi mennesker har et utrolig forvrengt menneskesyn. Ikke fordi vi mener å være slemme, sette mennesker i bås eller forskjellsbehandle, men fordi det er sånn vi er skapt. Vi dømmer jenta med skoene vi ikke liker, vi dømmer hun som har på klær vi aldri ville brukt selv, vi dømmer hun med en "uvanlig" hårfarge, og vi dømmer de som er litt annerledes enn hva vi selv er. Det er så utrolig naturlig å dømme andre både positivt og negativt, og skal vi være ærlige tror jeg ikke det finnes et menneske som ikke dømmer noen gang. Det å dømme er en utrolig menneskelig og harmløs handling, men når blir det egentlig feil?

 

Den siste måneden har jeg prøvd å ikke tenke på de med downssyndrom eller andre funksjonshemninger for søte. Ikke fordi de ikke er søte, men fordi de ikke er annerledes enn oss andre. Jeg ville aldri kalt en ukjent mann på gata i 40-års alderen for søt, hvorfor er det da greit å kalle en mann på 40 år med downssyndrom nydelig? Bare fordi han har et syndrom som gjør han litt annerledes? Bare fordi han ikke har akkurat de samme mulighetene som meg? Dette er en diskusjon jeg ofte tar med venninnene mine, og jeg merker at fler og fler begynner å tenke over hva de sier, og hvorfor de sier ting. Personlig mener jeg absolutt ikke noe slemt med å kalle noen for "søte", men jeg føler det blir så feil å sette de i "søt-båsen" kun fordi de har en diagnose som gjør de litt annerledes.

 

Jeg er virkelig for å kunne kalle noen positive ting, men av riktige grunner. Jeg har en genuin interesse i å bli kjent med mennesker, bli kjent med personligheten, tankene og følelsene til personen. Når jeg har fått mulighet til dette føler jeg det er mer riktig å kategorisere personene det gjelder, og mye riktigere å finne positive, beskrivende ord til personen. Jeg har lært meg å finne positive beskrivelser av personen og personligheten, ikke utifra sykdom, utseende eller det som "fanger meg" når personen går forbi.

 

Vi lever i 2017, og jeg håper vi heller kan jobbe sammen som samfunn for å finne godene ved hverandre, bli kjent med hverandre, og dømme hverandre på en god måte. Finne godheter hos hverandre, beskrive hverandre med positive ord, vise godhet og positive handlinger istede for å kategorisere hverandre utifra det vi ser på utsiden, for alt det som foregår på innsiden er så utrolig mye viktigere.

 



 



Du kan virkelig ikke gå glipp av dette

//Sponset

 

For å være ærlig, er jeg den største kløna i vennegjengen. Jeg har knust utallige telefoner opp igjennom tiden, og nå har egenandelen på forsikringa økt fordi jeg er oppi et visst antall. Etter at jeg kjøpte meg iPhone 7 som koster en del tusen, fant jeg ut at jeg trenger både skjermbeskytter OG deksel for å passe på den lille babyen min. Jeg kom over denne gode siden som har alt jeg trenger til å beskytte iPhonen min for både riper, sprekker og det verst tenkelige; knust skjerm. Prisen er bra, og jeg sitter faktisk og skal bestille meg enda et nytt deksel!

 


 

Jeg har funnet mine tre favoritter som skal bestilles hjem nå, legg gjerne link i kommentarfeltet om du finner noen favoritter!






 



Overfladiske rosabloggere gjør psykiske lidelser tabulagt.

Jeg har alltid valgt å være åpen på bloggen, og jeg har delt mye personlig gjennom tiden. Enkelte innlegg skulle jeg gjerne ha tatt tilbake og aldri postet, men de fleste personlige innleggene mine er innlegg jeg har postet med hodet hevet. Jeg har fått ekstremt mye vakre tilbakemeldinger på de, men det finnes også de der ute som ikke synes det å dele personlige ting på nett er greit - og jeg forstår det.

Til tider går jeg på en kraftig smell hvor jeg får meg en på trynet, fordi jeg har delt for mye. Det kan også være at sannhetene jeg velger å publisere på bloggen ødelegger for meg, blir referert til eller endrer førsteinntrykket noen har på meg. Likevel er dette min plattform hvor jeg selv bestemmer innholdet (heldigvis!), og jeg vil ikke blogge om ting som ikke stemmer, eller ting jeg må skjule. Jeg føler ikke at bloggen min skal bestå av overfladiske, "perfekte" innlegg. Jeg vil at bloggen min skal omhandle tanker, følelser og hverdagen min slik det er. Alt er ikke like rosenrødt, og det er det jeg vil få frem. Alle tar dårlige valg, men de færreste snakker om de. Jeg snakker om de. Vi har alle dårlige dager, men de færreste velger å dele det med andre. Jeg deler det med andre.

Jeg er så lei av at alt skal være så ekstremt tabu, eller at man på en eller annen måte skal bli straffet for å være åpen og ærlig om ting som er tøft og vanskelig. Hvorfor er psykisk helse tabu, enda i 2017? Hvorfor er det ikke mer akseptert å slite psykisk, enn det det faktisk er? Jeg er så lei av å hele tiden måtte putte på et falskt smil og si at alt er bra når folk spør hvordan det går, fordi det er det alle forventer. Jeg er lei av å være så overfladisk og perfekt hele tiden, så nå skal jeg begynne å akseptere at det faktisk ikke er mulig å ha det bra hele tiden. Det er greit å slite, og det er greit å falle. Det er greit å reise seg opp og prøve på nytt, for det er det vi lærer av.

Processed with VSCO with hb2 preset

 

 

 



Politikere må følge med i 2017.

Personlig er jeg skuffet. Jeg er skuffet over systemet, departementene og politikerne som sitter på toppen og bestemmer hva vi skal lære på skolen, og hva som ikke er nødvendig å lære. Samfunnet er hele tiden i utvikling, og det samme bør skolesystemet være. Hvorfor finnes det ingen som lærer oss å betale regninger? Hvordan man skal disponere penger på en god måte? Hvordan man blir den beste versjonen av seg selv? Hvordan man blir selvstendig, og klarer seg på egne bein? Hvordan man kan takle sykdom, enten psykisk eller fysisk?

Dette er tanker jeg kan sitte med på skolenbenken. Ikke fordi det ikke er nyttig å lære om hjerte- og karsystem, fordøyelsessystemet og Olga på 90 som er dement og ønsker å dø, men fordi det finnes så mye mer som er ekstremt viktig. Som ikke nevnes i det hele tatt. Temaer vi ikke snakker om, lærer om eller fordyper oss i. Vi tilbringer ekstremt mye tid på skolebenken, og store deler av hverdagen vår går bort til skole, lekser, prøver, innleveringer og fremføringer. Jeg har virkelig ikke forståelse for hvorfor ikke temaer som blant annet "psykisk helse", "hvordan man blir den beste versjonen av seg selv", og "hvordan man takler motgang" er satt mer fokus på. Jeg er 18 år og bor ikke hjemme. Jeg flyttet ut som 17-åring. Hvordan mener dere at jeg skal kunne alle disse tingene, som 17 åring om ikke skolen tar ansvar for å lære meg det?
Jeg mener ikke å legge alt ansvar på systemet, da familie, miljø og oppvekst også spiller inn på disse temaene. Likevel burde disse temaene vært obligatorisk på alle skoler, samme hvilken linje du har valgt. Det bør snakkes tidlig om viktigheten av å ta vare på seg selv (og andre), og psykisk helse. Vi må tørre å snakke om de tøffe temaene. Tørre å kjempe for at det ikke lenger skal være tabu, og faktisk stille opp for de som sliter. Personlig tror jeg det hadde vært mye mer akseptert og respektert å slite psykisk, om dette var et tema på skolen. 

Vi lærer at man har feber om man ligger på over 37,8 (det varierer litt), hvordan fjell blir til, hvordan man ikke kan blande to kjemikalier og hvordan ting har utviklet seg. La oss lære om psykisk helse, og hvordan man skal ta godt vare på seg selv. La oss jobbe sammen for å fjerne tabuen rundt de tøffe temaene. La oss snakke det ihjel - og få dette inn i alle klasserom.

 





 



Voldtekt finner sted, og vi må snakke om det.

Den siste perioden har jeg lest mange innlegg om voldtekt, og et innlegg som traff meg spesielt hardt var innlegget til vakre Martine Halvorsen (les det ufattelig gode innlegget HER) og tenkte derfor å ytre noen synspunkter og meninger rundt dette temaet. 

Jeg kan med hånda på hjertet si at hver eneste gang det står om voldtekter i avisene, florerer det av kommentarer som: "slutt å ta inn utlendinger", "garantert en muslim som har gjort dette" og lignende. Jeg har lest utrolig mange kommentarer, men vil ikke gjengi de. Kjære nordmenn, norske voldtar også. Bare fordi vi er et land med integrering kan vi ikke skylde på alle andre. Uavhengig av rase, farge, kultur og opprinnelse er vi alle mennesker. Det er samme om det er en nordmann, kristen, utlending eller muslim - for det har ingenting å si. Det handler om mennesket som utfører den groteske og grusomme handlingen, ikke om hvor vedkommende stammer fra, hva vedkommende tror på eller hvilken hudfarge vedkommende har.Vi lever i 2017, hvor ordet "rasisme" egentlig ikke burde vært noe å snakke om. Dessverre finnes det fortsatt mye rasisme, og mye foregår også her i Norge. Det er så lett å uttale seg over en pc-skjerm, men værsåsnill; vis såpass respekt for medmennesker at du ikke tar det for gitt at det er utenlandske personer som voldtar. Ikke kom med uttalelser om at politikerne har skylden for voldtektsstatistikken, samt annen statistikk innenfor kriminalitet. Det er på ingen måte politikernes feil, det er vi som samfunn som har sviktet på ulike punkter. Voldtekt må bli et større tema, mindre tabu.

I 2017 bør ikke jenter få slengt etter seg at de fortjener å bli voldtatt fordi de går i bikini, eller har på for "lite" klær. Det er ikke lenge siden jeg fikk kommentaren: "du ber om å bli voldtatt, guttene klarer ikke kontrollere seg", men herregud - hva er det for en kommentar å komme med? Jeg skal få gå i akkurat de klærne jeg ønsker, uten å bli sett på som et lett voldtektsoffer for gutter som ikke klarer å kontrollere seg? Hadde du sagt at et menneske fortjente å bli påkjørt, fordi vedkommende var litt uforsiktig i trafikken? Med stor sannsynlighet er svaret nei. Det er det samme med voldtekt.

 

Processed with VSCO with a5 preset
Jeg går i hva jeg vil og skal ikke få høre at jeg fortjener å bli voldtatt.



Barnet ditt fortjener bedre enn deg

Noen vil påstå at denne overskriften er drøy. Ekstremt drøy. Kanskje den er det ettersom innlegget ikke omhandler vold eller barnemishandling, men jeg velger likevel å ha denne overskriften da temaet er ekstremt viktig.

Jeg var på IKEA tidligere idag, og sto i kø for å handle mat. Ved siden av meg sto det en familie med en mamma, pappa og en utrolig, vakker jente på 3-4 år. Jenta prøvde tydelig å få oppmerksomhet fra foreldrene, men foreldrene var for opptatt med telefonen. Da jenta til syvende og sist begynte å gråte, fikk hun høylytt kjeft før foreldrene så ned på telefonene sine igjen.

Elektronikk er en utrolig stor del av hverdagen vår. Instagramfeeder oppdateres, snapper blir sent og skryteinnlegg blir delt på Facebook. Vi blir så utrolig opptatt av å få med oss alt alle andre gjør, at vi glemmer våre egne. Hvorfor ikke være opptatt av barnet ditt, som bør og skal være det viktigste i livet ditt? Er det virkelig verdt å miste muligheten til å se barnet ditt ta sine første skritt, for et bilde av noen på Instagram som er på ferie og spiser god mat?

Det er drøyt av meg å kalle det for mishandling, men likevel vil jeg tørre å mene at det ikke er langt unna. Barn føler seg fort avvist, og mangel på oppmerksomhet kan føre til vansker senere i livet. Du får kun én sjanse til å forme barnet ditt, og det startet i sekundet barnet har kommet til verden. Ikke velg det bort for instagramfeeder, Snapchat eller Facebook. La barnet ditt føle seg elsket, sett, og vis omsorg, omtanke og kjærlighet. Du mister ikke sjansen til å være på telefonen, men for hvert minutt som går - så mister du verdifull tid med barnet ditt som du aldri vil få tilbake.



Weeknd

Processed with VSCO with a5 preset               Processed with VSCO with a5 preset

 

Herregud for en utrolig helg. Det ble en spontan Halden-tur på festningen, tusenfryd og masse kos. Jeg bestilte også overraskelsestur til Mallorca til bestevenninna mi Malin, og herregud så gøy det var å gi henne det!! Hun hadde ikke ord, og det er så deilig å kunne glede et menneske som betyr virkelig alt for deg med en koselig reise. Vi reiser allerede til lørdag og blir borte 8 dager, og jeg kjenner jeg er litt stressa. Jeg har ingenting av det jeg trenger, hele uka stappa full med planer, så jeg vet ikke helt når jeg skal rekke alt. 

Det skal bli så ekstremt deilig å komme vekk en uke, bare meg og bestevenninna mi. Malin har stilt opp ufattelig mye for meg det året her ettersom jeg har slitt veldig psykisk, og hun har stått i et helvete med meg og aldri gitt opp på meg. Hun har presset grensene sine max for meg, og jeg er så heldig. Det er også hetebølge i Mallorca nå, med rundt 40 grader hver eneste dag. Jeg gleder meg!!


                                               
 



mondaymood

                 
(Begge bildene er lånt fra weheartit.)

 

Idag er en skikkelig kjip dag, og den beste medisinen for meg er å bruke uttalige timer på whi. Av en eller annen grunn har jeg en rutine på hvordan jeg skal håndtere de kjipe dagene, og jeg tenkte å dele de med dere. Det er ikke sikkert det hjelper for dere, men det kan jo være noen tips som funker for dere likevel.

♥ Ikke vær for streng mot deg selv. Jeg merker ofte at jeg kan være utrolig streng mot meg selv. Derfor har jeg begynt å tenke på meg selv som en venninne når jeg "snakker" til meg selv, og tenker litt sånn: "ville en god venninne av meg sagt det her til meg?" Ofte er svaret på det spørsmålet nei. Vi er så utrolig flinke til å være forståelsesfulle og ydmyke mot andre, men altfor strenge mot oss selv.

♥ Kom deg på skolen eller jobb. Det her er sinnsykt tungt, og jeg har ikke tellinga på hvor mange jeg har tørka tårene, tatt meg sammen og kommet meg på skolen. Det føles helt forferdelig akkurat der og da, men når du har kommet i gang vil du føle en utrolig stolthet over deg selv for at du faktisk gjennomførte, istede for å ligge hjemme og kjenne den dårlige samvittigheten gnage.

♥ Ta på deg noe comfy, og chill max. Det finnes ikke noe bedre enn å komme hjem, hoppe i joggebuksa, fjerne sminka og legge seg ned med en god film, tenne telys og bare slappe av resten av dagen. Det er virkelig noe jeg føler jeg fortjener om jeg faktisk har kommet meg på skolen og fått unnagjort lekser i tillegg. 

♥ Ta en varm dusj. Jeg dusjer vel ca 4 ganger om dagen de dagene ting ikke er så bra, og selvom det bruker sinnsykt mye varmtvann, huden blir tørr og ødelagt er det faktisk verdt det innimellom. Det å ha på rolig musikk, stå i dusjen med varmt vann lenge, ha masse telys og bare være seg selv? det er en ubeskrivelig følelse.

♥ Gi deg selv en pause. Finn på noe koselig, samme om det er å ligge på sofaen, gå ut en tur, finne på noe med en venninne eller noe annet du liker. Du fortjener en belønning etter å ha presset deg selv. Jeg elsker white chicks filmer, noe digg å spise, og gud så deilig det er å ta med dyna og puta på sofaen.

 



Følg drømmen, ikke strømmen

Når jeg skrev mitt forrige blogginnlegg om det å droppe ut (som du kan lese HER), begynte jeg å tenke. Jeg avsluttet innlegget med "følg drømmen, ikke strømmen", men hva mente jeg egentlig med det?

Jeg har alltid vært utrolig redd for å skille meg ut, både på godt og vondt. Jeg har vært redd for å få dårligere karakterer på skolen enn venninnene mine, ha annerledes klær, sminke meg annerledes, ha håret annerledes og generelt være annerledes. Med årene har jeg funnet ut at det å strebe etter noen jeg ikke er, ikke kommer til å bli og ikke klarer å være - er helt meningsløst.

Venninnene mine er de flotteste, vakreste og nydeligste menneskene jeg kjenner - på alle mulige måter. De gjør det bra på skolen, har hver sin unike, fine stil, sminker seg på hver sin måte, ligger på hver sin skala på karakter i de ulike fagene, har forskjellig hårfasong og farge - og likevel elsker jeg de. Når jeg endret tankegangen min til å tenke sånn, har jeg også innsett at jeg fint kan være "Emilie-Alexandra" med mine karakterer, min stil, min måte å være meg på. Venninnene mine er like glad i meg uansett, og jeg tror det er viktig å ta seg litt tid til å tenke over sånne ting innimellom. 

Jeg blir direkte trist av å lese om jenter som bruker mange, mange tusen på å fikse på ting de ikke er fornøyd med. Jeg er virkelig for å kunne endre på ting om man ønsker seg det, men av rett grunn. Jeg tror det er viktig å finne bakgrunnsproblematikken til disse sterke ønskene om forandring, og finne ut hvorfor sånne drastiske endringer foregår hos yngre, og yngre jenter. Jeg tør å påstå at enkelte bloggere som romantiserer skjønnhetsoperasjoner er en stor del av det, og at usikkerheten hos tenåringer blir større og større. Tenåringer blir lettere og påvirke, og det er så utrolig trist. 

Jeg vil bare gi dere vakre lesere en liten reminder på at dere er bra nok, uansett. Du er like fin om du er tynn eller tjukk, høy eller lav, eller har noe du vil endre på. Vi er mennesker, vi har alltid noe vi ønsker å endre på. Det handler om å finne alle de positive sidene ved seg selv og elske seg selv for den man er, og ikke strebe etter å bli noe man ikke er.

 

Processed with VSCO with b5 preset

 



Det er jo ikke så ille, er det vel?

Det å være kronisk syk er en kamp hver bidige dag. En kamp man alltid må kjempe for seg selv, men en kamp det kun er du - og muligens dine nærmeste som ser. Det å kjempe for å komme seg opp av senga hver morgen, og det å kjempe skjulte kamper med seg selv hver bidige dag er ekstremt omfattende. Det blir ikke noe mindre omfattende av et samfunn som ikke forstår, dømmende mennesker og lite informasjon rundt de aktuelle kroniske sykdommene.

Jeg har selv en kronisk sykdom som fører med seg mye bivirkninger. Smerter. Utmattelse. Jeg blir verre av stress, kan ligge rett ut i flere dager uten å komme meg opp og ut av senga. Det finnes dager hvor jeg ikke klarer å stå opp og dusje, få i meg mat eller gjøre ting jeg vil. Jeg må ekstremt ofte si nei til ting jeg ønsker å være med på, og det er ufattelig sårt og trist. Jeg velger å dele dette med dere, og skrive dette innlegget for å skape en litt større forståelse for det å ha en "usynlig sykdom". Jeg kan love deg med hånden på hjertet, at du aldri vil føle på den smerten kronisk syke føler når de må si nei til noe. Klumpen i magen, pulsen som øker og den dårlige samvittigheten som sniker seg på er ubeskrivelig.

Likevel kjære samfunn, så gjør dere det ikke lettere ved å dømme. Forenkle kroniske sykdommer, be mennesker ta seg sammen. For vet du hva? De fleste kronisk syke gjør sitt beste. Eller, de gjør bedre enn sitt beste. De presser seg til maxpunkt og enda lenger, bare for å møte kravene samfunnet stiller. For det er jo ikke så ille, er det vel? Den ene dagen klarer du å gjøre noe, det er jo bare å ta seg sammen - er det ikke? Nei, det er det ikke.

Så kjære deg som kjenner en som er kronisk syk, ta hensyn, vis respekt og omsorg. Til du som er kronisk syk; jeg heier på deg. Du er sterk, og vi har alle dager som er verre, og bedre enn andre. Ta hensyn til deg selv, lytt til kroppen og det du trenger. Ekte venner og familie er der for deg uansett, og de andre som ikke forstår er mennesker du ikke har bruk for.



Et uredigert bilde, uten sminke på en av mine tøffe dager. Jeg orker ikke romantisere livet mitt, så here you go.



Hvem er du, om du er den du tenker?

Klokka er 03:34. Jeg har vært våken snart et døgn, har en leilighet som ikke rydder seg selv, og heller ingen som er våkne og ber meg legge vekk leksebøker, innleveringer og tanker. Tankene blir alltid så sterke på kvelden. Det er ikke alltid negative tanker, noe det ikke er i natt. Jeg drømmer meg bort, og plutselig slår tanken meg: "Hvem er jeg egentlig, om jeg er den jeg tenker?" også ble jeg vel sittende å fundere en stund på akkurat det. For klokka har rukket å bli 05:00 før jeg setter meg ned og skriver dette innlegget. Jeg har laget meg en illusjon oppi hodet om hvem jeg er, men også hvem jeg vil være. Er det to forskjellige personer? Har de to personene samme tanker, drømmer og håp for fremtiden? Jeg vet ikke.

Jeg tror vi unge er utrolig flinke til å skape oss en illusjon av oss selv som ikke stemmer, og gjerne i negativ retning. Vi gir oss selv negative egenskaper, snakker oss selv ned (i tankene våre, men også høyt) og gjør oss dårligere enn det vi er. Jeg begynner å lure litt på hvorfor, for vi kan alle være enige om at det er så utrolig mye bedre å "tenke" oss selv oppover, finne de gode egenskapene vi har (for alle har gode egenskaper, tro meg) og være stolt av at vi faktisk er så utrolig mye positivt. Jeg er utrolig dårlig på dette selv, og det her er noe jeg jobber med hver eneste dag. Vi kan aldri bli noe annet enn det vi er, men det finnes utrolig mange områder vi kan forbedre oss på - som mennesker. Jeg vet med meg selv at jeg kan bli litt snillere, litt mer positiv, litt mer omsorgsfull - og lista er lang. Jeg kan nevne utrolig mye jeg kan bli "litt mer" av, men jeg vet også at jeg må finne de gode egenskapene mine, tenke (og snakke) meg selv oppover og holde fast ved de positive egenskapene mine - for å klare å bli "litt mer".

Det er så mye negativitet rundt oss fra før, og derfor er det så utrolig viktig å ta godt vare på oss selv, for til syvende og sist er "oss selv" de eneste vi har. Vi kan ikke være noe for andre før vi er noe for oss selv, og jeg håper virkelig alle kan prøve å se seg selv i speilet, smile og være stolte av den de er. ♥



Jeg droppet ut

Fra jeg har vært liten jente, har jeg alltid visst at skole og utdannelse er utrolig viktig. Da jeg satt som 3-åring og så på uttalige legeprogram og bestemte meg for at lege - det er det jeg skal bli! Det viste seg at det ikke skulle bli så lett, dessverre.

Sykdom og skole går dessverre ikke alltid så godt sammen, og det har jeg virkelig fått erfare. Det å gå fra veldig lite fravær, gode karakterer, latter og glede - til masse fravær, null motivasjon, karakterer som er "så der", lite søvn og konstant dårlig samvittighet for å ikke få til det jeg burde, er faktisk en ganske knekk på selvfølelsen og mestringsfølelsen. Mestringsfølelsen finnes ikke lenger, jeg slapper av mer enn jeg er aktiv og rekka er lang. Fraværet er stort, selvom jeg virkeligvirkelig ønsker å få det til.

Poenget med dette innlegget er ikke å fiske etter medlidenhet, men å vise åpenhet rundt det å ikke alltid ha det så bra og likevel være verdt noe. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å fullføre videregående på normal tid - ikke fordi jeg er dum, lat eller trenger noe å sutre over, men fordi jeg faktisk er så sliten og demotivert at jeg trenger en pause. Likevel har jeg lært så ufattelig mye av meg selv på veien, og velger jeg å ta en pause kommer jeg til å gjøre det med stolthet. Jeg sier ikke at det å ta en pause fra videregående skal være en lettvint utvei og det er det heller ikke for meg, men jeg sier at det ikke er nødvendig å klandre seg selv om man trenger det.

Jeg skammer meg over å skrive det jeg gjør nå. For jeg er jo ikke en av de som gir opp, er jeg vel? Jeg er ikke en av de som gir opp når jeg får motgang, men kjemper hardere enn noen gang. Den tankegangen  endres. Vi lever et liv, en gang. Om en pause fra skolen er det rette - go for it. Det er kun du, og ingen andre som skal leve ditt liv. Det er du som står opp hver morgen. Det er du som går på skolen.

Det er du som jobber for å få til målene dine i form av gode karakterer eller andre delmål. Det er du som jobber for å komme inn på linja du vil. Det er ditt liv, din utdannelse og ditt valg.

 

Det kunne aldri falt meg inn å tenke på det å droppe ut for et år siden, men likevel sitter jeg her nå og tenker den tanken. Tanken er sterkere enn aldri før, for jeg har lært så ufattelig mye om meg selv på det året her. Jeg har funnet ut av ting jeg må lære meg å leve med, jeg har funnet ut at livet faktisk er forbanna bra å leve, og jeg har funnet ut at jeg faktisk ikke har så dårlig tid som jeg har trodd. Jeg vil ikke stresse meg syk for å gjøre det bra på skolen, når utdannelse er et gratis tilbud vi har i Norge for å kunne få den utdannelsen vi ønsker. Jeg vil kunne leve livet og ha det bra underveis, og det har jeg ikke når jeg får i gjennomsnitt 4 timer søvn, er kronisk stressa og sliten.

 

Det her er bare en liten headsup til dere som velger å droppe ut, ikke tro dere ikke er gode nok - for det er dere. Dere bør være utrolig stolte av dere selv, for jeg vet det er sinnsykt vanskelig å følge drømmen, og ikke strømmen.

 

                                                         
 



Er jeg ekte, eller en illusjon?

Jeg hadde tenkt å starte dette blogginnlegget med "du vet den følelsen...", men så stoppet jeg opp. Tenkte. Lenge. Ombestemte meg, for jeg håper aldri du har kjent på den følelsen. 

Det er natt til lørdag. Klokka er 03:32. De fleste er allerede trygt og godt hjemme etter en fin natt på byen, og jeg hører de siste menneskene tusle hjem. Den ene fullere enn den andre. Hvordan jeg vet det? For jeg er også ute. Alene. Jeg subber rundt, orker ikke løfte beina ordentlig. Jeg og mamma pleier alltid å bemerke mennesker som ikke løfter beina når de går, for subbelyd er noe av det verste vi vet. Ikke nå, for mamma er ikke her. Ingen er her, bare meg, tanker og følelser.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vet bare at hodet mitt er fullt av tanker, bloggen er plattformen min hvor jeg og ingen andre bestemmer, og det er her jeg velger å la tankene samle seg. Det er her jeg velger å la fingrene fly ukontrollert over tastaturet. Skape setninger. Skape innlegg som muligens er helt ubetydelige for dere, men som likevel betyr mye for meg.

Det kommer noen dråper fra himmelen, men jeg bryr meg ikke. Det føles faktisk litt bra, det å få noen reindråper på kinnet. Når jeg er ute og går alene med tankene mine, kan det fort gå over til store verdensspørsmål. Hvorfor lever vi? Hvordan ble vi skapt? Hvordan ble jorda til? Er jeg ekte, eller en illusjon? Ja, you name it. Jeg merker det sprer seg en frykt i kroppen når de store spørsmålene kommer opp. Jeg hater å tenke på ting jeg muligens aldri vil få svar på, og det er tanker jeg ikke klarer å la ligge. Jeg tror muligens jeg har små-angst for de spørsmålene, for jeg takler ikke å ikke vite ting.

Jeg mistet vel egentlig den røde tråden i dette innlegget før jeg begynte å skrive, men det gjør ingenting. Nå når jeg poster dette regner det ikke lenger. Jeg har iallfall funnet ut en ny ting om meg selv i natt; jeg digger regn.

Processed with VSCO with hb2 preset
 



Til dere uvitende foreldre.

Til dere uvitende foreldre.

Vi må snakke sammen, kjære foreldre. Dette er et rop fra en jente på 18. En jente på 18, som er i ungdomsmiljøet og møter på ulike ungdommer hver dag. Jeg er en datter, som møter barnet ditt hver eneste dag. Ja, akkurat barnet ditt. Akkurat barnet ditt som er russ i år.

Jeg vet du tenker det beste om barnet ditt, spesielt nå i russetiden. Barnet ditt gjør aldri noe galt, klarer å oppføre seg, er bevisst og ansvarsfull. Der tar du dessverre feil, kjære forelder. Som ungdom vet jeg mye mer enn det dere gjør om hva som foregår. Dette innlegget er ikke rettet mot noen spesifikke, men til deg med ungdom(mer) i hus som er russ i år.

Jeg vil at du snakker med ungdommen din, spesielt om du har russ i hus. Snakk om prevensjon selvom det er noe man bør vite i en alder av 18/19, og minn barnet på viktigheten av dette. Ikke bare for å forhindre graviditet, men også for å forhindre kjønnssykdommer.

Nei er nei. Dette gjelder begge kjønn. Vi er så ekstremt opptatt av å snakke om jenter som blir voldtatt, men det er et like aktuelt tema for gutter. Gutter kan også bli voldtatt, det er bare noe som ikke snakkes så høyt om. Full eller ikke, nei er nei.

? Minn ungdommen på at normal folkeskikk, respekt og omtanke gjelder også i russetiden. Det spiller ingen rolle om du skal være den kuleste i gjengen bare fordi du er russ, det er ikke kult. Du er russ èn gang i livet, gjør tiden like bra for andre - som du ønsker at den skal være for deg selv. Alle ønsker å ha den beste russetiden som mulig, og du er med på å bidra til det for andre.

Processed with VSCO with a5 preset

 



Hjelpesløse gamlis

Jeg har praksis på et sykehjem akkurat nå. I dette øyeblikk når jeg sitter og skriver. Jeg har min første nattevakt, og kunne virkelig ikke hatt et bedre sted å være. Jeg må ta meg av de eldre, passe på at de har det bra og imøtekomme de på best mulig vis. Som vanlig legger jeg ut et skrytebilde på snapchat av at jeg jobber, ikke fordi jeg er stolt over meg selv som tar i et tak, men fordi jeg er ekstremt stolt over plassen jeg jobber. Plutselig tikker det inn en melding, hvor det står: "hvordan er det å tørke hjelpeløse gamliser i ræva?" 

Jeg blir målløs, og velger derfor å skrive dette innlegget. Jeg velger å skrive dette innlegget basert på egne tanker og følelser rundt temaet, og det kan godt hende det finnes mennesker der ute som er uenige med meg - noe som er helt i orden. Dette blogginnlegget er rettet til deg. Ikke du som sendte meldinga og prøvde å være morsom, eller du som synes det å jobbe på sykehjem er en dårlig jobb - dette innlegget er til deg, som tror det å jobbe på sykehjem handler om å tørke eldre folk etter dobesøk.

Jeg husker min første praksisdag som det var i går. Jeg hadde tidligvakt, og med sommerfugler i magen gikk jeg og skiftet. Jeg følte meg bra i jobbuniformen min. Jeg følte meg viktig, fordi jeg visste jeg skulle gjøre en jobb som betyr noe for noen. Jeg visste at de hadde bruk for meg, og jeg gikk inn med innstillingen om å gjøre en forskjell. En forskjell for de eldre. En forskjell for de menneskene som har vært med på å bygge på landet vårt, samfunnet vårt og bidratt på hver sin måte til at Norge er som det er i dag.

Jeg ble tatt ekstremt godt i mot, av både ansatte og pasienter. Opplæringen var ekstremt god, og fra første stund forsto jeg at det er dette jeg elsker. Det er dette jeg vil drive med. En annen ting jeg veldig fort forsto, var at det å jobbe på sykehjem er mer enn det å tørke hjelpeløse gamliser i ræva. For kjære deg som tror det, det er så ekstremt mye mer. Det å jobbe på sykehjem handler å se hvert enkelt individ som en helhet. Det handler om å imøtekomme de eldres behov, ønsker og bidra på en god måte til at de skal få en fin avslutning på livet.

Det handler om å se pasienten, lytte og vise omsorg. Kjærlighet. Nærhet. Forståelse. Tillit. Det handler om å forstå at pasienten vet at dette er siste stoppested før livets ende, og det handler om å gjøre denne siste tiden til noe godt. Spesielt. Flott. Vakkert. Det handler om å huske på at disse eldre sjelene er mennesker, som engang har vært selvstendige som deg og meg. Som har jobbet. Hatt sin egen familie som nå muligens er borte. Det handler om å akseptere at de eldre kan synes det er følelsesmessig vondt å ikke klare å være selvstendige på samme måte lenger, og det handler om å vise respekt for dette. Du må kunne ha ekstremt mange gode egenskaper for å jobbe på sykehjem med eldre, vakre sjeler som har sin bagasje. 

Så kjære deg, du som tror det handler om å tørke de eldre i ræva hver gang de har vært på do, skifte på de når de har hatt uhell eller dusje de - du tar så ekstremt, ekstremt feil. Det er en del av jobben ja, men det finnes så mye mer. Det finnes glede. Håp. Latter og tårer. Du lærer mye, får større respekt og du utvikler deg på en måte det ikke går an å sette ord på. Du får et annet syn på livet, og hvor kjært og sårt det ene livet vi har - er. Du lærer deg å sette pris på de viktige tingene, og legge vekk de mindre viktige tingene. Du lærer å sette pris på det, og de du har rundt deg. For livet er faktisk ekstremt kjært, og det går så fort.

Tror du fortsatt at det å jobbe på sykehjem er å tørke de eldre, så er ikke det å jobbe på sykehjem noe for deg.

 



 



Puppene dine er fine

En melding tikker inn på telefonen min, fra deg. Ja, akkurat nå sender du meg melding. Jeg åpner den, og du har skrevet at jeg er så utrolig fin. Jeg begynner å tenke, hvor har du sett meg? Jeg ligger i pysj med kviser i ansiktet og poser under øya etter alle tårene fra dagen før. Jeg har ikke vært ute, så du kan ikke ha sett meg.

Tankene raser, og der kommer jeg på det; jeg la ut et bilde av meg selv der du ser kløfta mi tydelig - på Instagram. Du er en av de få, og heldige som får følge den mest private brukeren min, og det er da du sender meg melding? For å fortelle meg at puppen min er fin? Men kjære deg, hvorfor er jeg ikke fin uten sminke? Hvorfor er jeg ikke fin der jeg ligger naturlig, usminka i pysj på en søndag - med poser under øynene fra alle tårene jeg gråt før jeg sovna? Hvorfor gjør ikke personligheten min meg vakker? 

Vi mennesker er så ekstremt opptatt av hvordan samfunnet har blitt, og hvordan kroppspresset blant oss unge har blitt. Likevel tenker jeg, starter vi det ikke selv? For det er akkurat det vi gjør. Når jeg legger ut bilde av kløfta mi, eller du legger ut bilde av den "goals" rumpa di er vi faktisk med på å skape kroppspress selv. Du og jeg, som alle andre - skaper kroppspress i samfunnet og klager over det etterpå. Det blir så ekstremt feil på alle måter, og jeg tror det er noe vi unge bør tenke over. Alle bilder bør ikke legges ut på nett, og spesielt ikke når man har en ung gruppe man vet man kan påvirke. Fra idag skal jeg iallfall begynne å tenke meg godt om før jeg deler bilder, og før jeg klager over noe som helst som jeg vet jeg selv er med på å produsere.

 

Processed with VSCO with a5 preset

 



helvetes perfeksjonisme

Jeg står opp. Jeg har sovet 2 timer i løpet av natta, fordi jeg er sliten. Sliten av skolearbeid jeg vet jeg ikke har gjort, men som burde vært gjort for lenge siden. Sliten av å se gjennom den personlige almanakken min og se den fylle seg opp med avtaler, skolearbeid, viktige møter og planer jeg burde sagt nei til, men likevel valgte å si ja til fordi jeg vet det er bra for meg.

Jeg tusler på badet, klokka er 07:20. Jeg velger å stå opp over en time tidligere enn jeg egentlig må, bare for å kunne rekke å sminke meg før jeg går på skolen. På skolen jeg går på finnes det ikke press om fine klær, sminke eller oppsatt hår. Likevel er det et press jeg skaper innenfra, og den siste tiden har jeg følt meg direkte uvel om jeg ikke har rukket å dusje, ordne håret, og sminke meg før jeg skal på skolen. Jeg får ofte høre av venner og bekjente at jeg ser bedre ut enn noen gang før, at jeg ser frisk og rask ut. Det er koselig, men overhodet ikke sannheten. Den dere møter er fasaden jeg skjuler meg bak, ikke hun som sitter i senga tidlig om morgenen som ønsker å leve opp til presset og forventingene. Presset og forventningene hun skaper fint på egenhånd. "Din verste fiende er deg selv" er det noe som heter, og jeg har virkelig fått føle på den følelsen den siste tiden. 

Jeg vet jeg vil komme meg gjennom denne dagen, som alle andre dager. Jeg vet ting vil roe seg når jeg har kommet i mål med dette året på videregående, når jeg kan senke skuldrene og slappe av. Når jeg kan sove ut og slappe av, være hjemme og slippe presset jeg skaper selv. For er det ingen andre som skaper press for meg, skaper jeg det forbanna godt selv.

 

Processed with VSCO with a5 preset

 

 



Romantisere psykiske sykdommer

Flere og flere åpner seg opp om psykiske sykdommer. De velger å fortelle sine historier. Dele med Norge, verden. På en måte synes jeg det er ufattelig sterkt gjort av mennesker som velger å være åpne om det å slite psykisk, for det er virkelig ikke tabu å stå frem og si man har brekt beinet - men det å stå frem å si at man sliter psykisk, det er fortsatt tabubelagt i 2017 noe om er ufattelig trist. Det er utrolig trist å se alle som får hat-kommentarer, negative tilbakemeldinger og kjeft for å stå frem med en, eller flere psykiske sykdommer/lidelser. På en annen side tenker jeg litt, hvorfor er det egentlig sånn at det å stå frem i forbindelse med psykisk helse, i det hele tatt er en ting? 

Det er en god ting å dele, snakke og vise åpenhet om psykisk helse, men jeg ser så ufattelig mange som romantiserer det å være psykisk syk. Det er feil på alle måter. Det er ikke en dans på roser og slite psykisk, på samme måte som det er forbanna kjedelig å ha brekt begge beina, må få hjelp døgnet rundt og bli sengeliggende i 6 uker. Det å være psykisk syk er ikke fint eller flott på noen måter. Ja, man lærer utrolig mye om seg selv og hvordan man  bruke sin indre styrke for å komme igjennom det som er tøft, men det er jo ikke noe vakkert med det? Det å ligge oppløst i tårer, smerter i brystet og ikke få puste fordi man er så ødelagt, det finnes ingenting vakkert med det.

Det er en god ting å dele, snakke og vise åpenhet om psykisk helse, men jeg ser så ufattelig mange som romantiserer det å være psykisk syk. Det er feil på alle måter.

Vi må slutte å romantisere psykiske sykdommer. Vi må slutte å gjøre psykiske sykdommer til en big deal, for det er akkurat som å være fysisk syk. Det bare synes ikke på samme måte. Vi må få mer kunnskap, respekt og forståelse for psykisk sykdom - fordi det er så forbanna tøft å gå igjennom psykiske knekker uten noen som stiller opp. Noen som forstår. Vi må gjøre temaet mindre tabubelagt, sånn at det blir lettere å søke hjelp. Vi må snakke det ihjel, gjøre det til noe helt vanlig. Som å brekke et bein. Det er ikke flaut å være psykisk syk, eller be om hjelp.

Jeg heier på deg!

 

Processed with VSCO with a5 preset



 



Et mål, en drøm - en realitet?

Jeg sitter med tankene helt begravd i skolebøkene. Word dokumentet med overskrift: "Anatomi og fysiologi" er åpnet på macen, og jeg setter i gang med pugging, ulike strategiske måter å pugge på - for å få alt inn. Plutselig kommer en tanke som ikke har så veldig mye med selve prøvetemaet å gjøre, men som jeg likevel tok meg noen minutter til å tenke over. 

Hvorfor bruker jeg så utrolig mye tanker, krefter, og energi på skole? Var tanken som dukket opp. Først la jeg denne tanken i boksen for "forstyrrende og unødvendige tankene", men den dukket stadig opp og kom frem til at jeg trengte en pause fra lesinga, og valgte å sette meg ned med en tavle og skrive ned drømmer jeg har for de neste ti årene. Da jeg begynte å skrive så jeg hvor overfladiske mål jeg hadde, mål som alle andre. "Toppkarakterer, familie, min første kjøpte leilighet".

Da jeg etterhvert tenkte litt mer nøye over dette med skole, mål, drømmer og hvorfor jeg bruker mye energi på skole fant jeg egentlig svaret. Skole er noe jeg får til, jeg har bra karakterer og jobber mye. Noen fortalte meg at det å føle mestring er en av de viktigste følelsene vi har, og jeg tror det er det som er svaret på tanken jeg fikk. Hadde jeg ikke jobbet med skole og fått bra resultater, hadde jeg gitt opp for lenge siden. Helse er et tøft fag med mye pugging, fagbegreper og mye stoff - men jeg elsker det. For meg er det verdt å få 2 timer søvn noen netter, eller våkne 04:00 på natta av at jeg har sovnet med hodet ned i helseboka. For meg er det verdt å avlyse koselige ting (innimellom) for å jobbe med skolen, fordi jeg endelig har funnet ut at mestring gir meg en utrolig god følelse. Mestring gir meg glede, lykke og stolthet. Jeg er stolt fordi jeg jobber så hardt, og jeg er stolt av at jeg oppnår toppkarakterer og gode resultater på alle fronter. Jeg jobber mot en drøm som skal bli til et mål, som skal bli realitet. 

                                                           



"Bli best med mental trening" har gitt meg så utrolig mye, og det er en bok jeg virkelig anbefaler alle å lese. Den har endret meg så utrolig mye som menneske, og tankene mine rundt skole og motivasjon. Jeg er utrolig glad i å ligge i senga hele dagen og bare se på serier, men jeg er ikke helt der lenger. Jeg kjemper for målet, for drømmen og for å få det til å bli en realitet.

Anatomi er spennende, det er gøy og det tar utrolig mye krefter. Det er noe som må pugges, og jeg prøver å finne den beste måten å pugge på. Har noen gode forslag og tips å komme med? 



Design laget av Julie Viktoria
hits