Mangel på ressurser i samfunnet

Jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg troppet opp på sykehjem, første dag i praksis. Jeg trodde alt i eldreomsorgen var så rosenrødt og flott, men der tok jeg feil. 

Enten det er snakk om sykehjem eller hjemmesykepleien er det alltid en setning som går igjen. “Jeg får ikke tiden til å strekke til sånn at jeg får gjennomført alle gjøremålene mine, vi er for dårlig bemannet”. Jeg har ikke lenger telling på hvor ofte jeg hører det i forbindelse med helsesektoren, og det gjør så utrolig vondt – samtidig som det gjør meg sinna. Rettere sagt, jeg blir faktisk forbanna. Her har de eldre som har kjempet så ekstremt hardt for at vi skal ha de privilegiene vi har i dag, kommet i livets siste fase hvor de enten trenger hjemmesykepleie eller plass på sykehjem, også har vi ikke tid til å se de? Vi har ikke tid til å lytte til det de har å si? Vi har ikke mulighet til å slå av en prat på ti minutter, fordi vi må haste videre til neste pasient som også skal opp, få stell og rekke toalettet før det er for sent? Vi har ikke mulighet til å bli, når pasienten tar tak i hånden var, trygler oss om å bli samtidig som tårene triller og ordene om ensomhet hulkende blir sagt?

Vi snakker om et høyt sykefravær i en jobb i helsesektoren, og vi undrer oss på hvordan vi kan få senket tallene og få flere til å bli værende i jobben med mindre sykefravær. Øk bemanningen. Mennesker i helsesektoren er virkelig engler. Det å jobbe med mennesker er tungt både fysisk og psykisk, men er det virkelig rettferdig at vi skal gå hjem med dårlig samvittighet over jobben vi har gjort, fordi vi ikke har hatt tid til alt vi også burde gjort? Jeg ønsker gjerne å kunne bruke tiden min på jobb til andre ting enn bare det jeg  gjøre av oppgaver på lista mi. Jeg ønsker å se pasienten i helhet, få pasienten til å føle seg ivaretatt og skape trygghet rundt pasienten. Er det virkelig for mye å be om?

Er det virkelig for mye å be om at vi bruker mer penger på større bemanning, som gjør at vi kan behandle generasjonen som har kjempet for oss, som de fortjener? Har vi virkelig ikke penger til ekstra ressurser, så vi i helsevesenet kan gå hjem fra jobben vår og ha en god følelse på at vi har gjort det vi skal, men også sett, lyttet og vist omsorg for pasientene våre når de har trengt det? Jeg synes faktisk ikke det er for mye å be om, det skulle vel egentlig ikke vært et tema i det hele tatt.

Hilsen ensom jente på 19 år

Dette innlegget er litt vanskelig å dele, uten at jeg helt vet hvorfor.
Dette er kanskje et innlegg som vil treffe mange. Som noen synes er teit å poste, og som noen vil sette pris på. Tenk akkurat hva dere vil om dette, for så lenge dere tenker noe har jeg oppnådd det jeg ønsker.

Hvorfor er vi mennesker skapt sånn at vi rangerer andre individer etter populær, normal og upopulær? Hvorfor er vi med på å skape et press uten like, i forhold til klær, utseende og kropp? Hvorfor er det så lett å støte ut noen som ikke er bra nok, eller populære nok til å bli inkludert i en gruppe mennesker som samles? Hvem bestemmer egentlig hvem som er populær nok og ikke? Er det jenta med masse penger og merkeklær, men har en ekstremt dårlig personlighet som er bra nok, kun fordi status og penger er så ekstremt viktig? Jeg vet ikke.

Jeg synes bare det er så ekstremt grusomt og vondt hvordan vi mennesker velger å rangere hverandre etter status. Vi velger å holde noen utenfor før vi i det hele tatt velger å bli kjent med vedkommende – og det er grusomt. Man går virkelig glipp av ekstremt mange gode, flotte mennesker som kunne vært en av de nærmeste vennene man har, fordi man velger å sile vekk mennesker før man gir de en sjanse. Innimellom ønsker jeg bare å stoppe verden og gå av, for dette er ikke et samfunn jeg vil være en del av. Dette er ikke er samfunn jeg ønsker å opprettholde, hvor det finnes mer ekskludering enn inkludering.

ALLE mennesker har masse gode egenskaper, og selvfølgelig noen få dårlige kvaliteter også. Vi er ekstremt ulike, men samtidig er vi ganske like. Vi er alle mennesker som er født, som ønsker å oppnå ulike ting og leve livet best mulig. Vi er mennesker som trenger omsorg, inkludering og kjærlighet – enten du vil innrømme det eller ikke. Vi mennesker er ikke skapt til å være alene og forlatt, hvorfor skaper vi da et samfunn hvor vi motstrider de tingene vi trenger mest?

Værsåsnill, tenk på disse tingene før du velger vekk et menneske. Jeg sier ikke at alle skal være bestevenner, men ikke velg bort en person basert på klær, kropp eller utseende. Du kan gå glipp av ekstremt unike, fantastiske og inspirerende mennesker som kan gi deg et bedre liv.

Hilsen en jente på 19, som har ekstremt flotte venninner rundt seg – men likevel er ensom støtt og stadig fordi samfunnet er som beskrevet.

Terrorist som bruker hijab.

 

 

Du tusler rundt i Oslos gater med mangfoldige mennesker. Du ser en dame i hijab.

Terrorist tenker du. Menneske tenker jeg.

Flyktning tenker du. Medmenneske som gjør Norge til et mangfoldig land tenker jeg.

Snylter på NAV tenker du. Et menneske som ønsker å bidra til et bedre Norge tenker jeg.

Bidrar til å øke kriminaliteten tenker du. Et menneske med frie ytringer og valg tenker jeg.

Hører ikke til her tenker du. Mer enn hjertelig velkommen inn i varme Norge tenker jeg.

Ønsker henne vekk herifra tenker du. Ønsker å inkludere henne i samfunnet og det flotte fellesskapet vårt tenker jeg.

Rasist er du. Medmenneske er jeg.

 

 

Du er ikke russ uten buss

Russetiden er godt i gang for de fleste av oss, iallfall vi som har brukt helgen på LF. I år er det veldig populært å mene at man ikke er russ med mindre man er på russebuss, og dette er noe jeg har hengt meg veldig opp i. Russetiden er nemlig for alle og enhver, og det er viktig å ta vare på hverandre.

Jeg er verken i van eller buss, men kunne likevel ikke bedt om en bedre start på russetiden. Jeg hadde alltid masse jenter å være med, gikk fra ulike vaner og ulike busser, ble kjent med masse nye folk og storkoste meg. Jeg trenger ikke være på buss, bruke mange tusen kroner for å være en del av noe kun for å ha det morsomt. Jeg føler hele poenget med å være russ egentlig blir litt borte når vi har begynt å tenke på den måten. 

Poenget med russetiden er samhold, opplevelser, minner og god stemning. Det er viktig å ta godt vare på hverandre, passe på at alle har det bra, vise respekt, inkludere og gjøre russetiden til noe bra. Jeg har allerede skapt masse gode minner med masse ulike jenter, og jeg er veldig glad jeg verken er i van eller buss når jeg kjenner etter. Det hadde sikkert vært en ekstremt god opplevelse, men jeg tenker at jeg er takknemlig for å kunne stortrives uten buss.

Alle som føler på presset med buss, rulling, drikking og det å være en del av noe -> ta det helt med ro. Russetiden handler ikke bare om hvem du henger med eller hva du er en del av, men heller om å kose seg med de man er glad i. Det er trist at presset er så stort i russetiden, men det er litt hva man gjør det til selv også. Poenget er, det viktigste er å ha det gøy med venninnene sine, nyte og kose seg de ukene man er russ. Russetiden er en gang i livet, og derfor er det så ekstremt viktig å inkludere alle, og passe på at alle får en fin russetid uavhengig av hvor man hører til. ♥